Del 2 om OP: Et tilbakeskritt fremover
2. Et tilbakeskritt fremover
I 2009 var jeg tilbake. For godt. Men det visste jeg ikke. 17 år i Oslo lå bak meg. Jeg var inne i mitt tredje skriveår. Hver dag satt jeg og prøvde å skrive som det første året. Hver dag så jeg at evnen var borte. For godt? Det visste jeg ikke, der jeg satt med smaken av pulverkaffer, kjellermur og gamle klær i munnen.
På OP merket jeg ingen forandringer. Ikke med det første. Men så snek den seg inn, den ørlille, avgjørende endringen ... men hvordan sette ord på den ... og hvordan kunne jeg vite at dette ubetydelige pekte på en katastrofe?
Året før bodde jeg i Oslo, men sov noen netter i Arendal om sommeren. Etter en skriveøkt like innholdsrik som skummet melk, tråkket jeg til Langbrygga der jeg traff på OP og Jan utenfor No. 9. Jeg var uvant med sosial kontakt. Den harde aluminiumstolen presset hardt og kaldt mot ryggen, jeg lente meg frem, sniffet inn den maskuline lukten av kaffe fra Arendal eneste barista café. OP snakket om å selge huset, slutte å jobbe, flytte til Oslo, bli vagabond. Han fikk en telefon. Nikket langsomt og smilte ut i luften og solen. La mobilen forsiktig fra seg.
Den tunge døren til kaffebaren lukket og åpnet seg med lyden av forvrengte måkeskrik; som ble besvart av den virkelige varen – gråmåkene som balanserte i luften over krabbebåten.
– Hvordan gikk det? sa jeg og nikket mot mobilen. OP snudde seg til Jan, ikke til meg.
– Du, han gjorde en pause, – megleren sa at huset ville gå for 2, 7 millioner. OP begynte ofte setningen med du. – Du vet det, Jan, han smilte halvt kjærlig, halvt nedlatende, – nå kan jeg leve på rentene. Og så skal jeg investere i aksjer.
Han så ikke meg, jeg var femte hjul på vogna, følte meg litt flat, eller skal vi si, punktert, skrev jeg etterpå. Men det var jo ikke meg det var synd på, det var hans som stod med føttene dypt i hellet.
– Jeg kan reise hvorhen jeg vil nå, sa OP, – og så kan jeg ta noen småvakter om det faller seg.
Han sluttet som sykepleier på Bjorbekk, grunnen var enkel: han svermet for en ung hjelpepleier og hun reagerte med skrekk, sa han, det slo ham helt ut. Men nå altså, et nytt liv, solen skinte på hans fremtid:
De store hendene gestikulerte nesten profetisk mens han berettet om sine planer. Han tok seg feminint til kinnet med to fingre, la hånden på kneet. Ansiktet var meislet i maskuline men følsomme trekk, brynene var buskete og lyse med et skjær av gyllent, kinnbenene høye.
Jan ristet på hodet og smilte sitt vennlige men sta smil. Når OP snakket om å snu om på livet, var Jan fornøyd med sitt. Den gamle OP ville vært enig. Men ikke den nye. Jan ville være i Arendal, ta turer med kajakken, treffe sønnen, drive med klatring leve på trygden og dra til farens hus i Spania om sommeren.
Akkurat der i 2009, i solen ved No 9 – var de på to forskjellige planeter, men også på to like: Jan lignet en snill Anthony Hopkins. OP en Robert Redford med utstrålingen inn. OP hadde vært oppslukt av østlig mystikk. Jan var praktisk og matematisk, men flørtet med Thai Chi. OP var lunken til kvinner og tilbragte et halvt år i kloster. Jan kunne bli oppslukt, ja, magnetisert av en vakker kvinne. Men nå var jo OP begynt å sverme for unge piker, han som søkte symbiose med ryggen mot et furutre. Han var forandret. Metamorfosen kom snikende. Men alt da ante jeg det:
Han hadde mistet vannmerket; halvsmilet fra en sol i natten, årvåkenheten som spisset min egen oppmerksomhet mot veien jeg ville gå.
Lukten av bakverk og espresso blandet seg med kokte krabber og gamle reker. De snakket om OPs nye liv, mens jeg satt taus og tenkte på å reise langt, langt bort, for å skrive meg tilbake.
Tilbake dit jeg kunne skrive en roman med hybelen min, med utsikten i vinduet, med dagen som kom og gikk, med hele livet mitt som bølget gjennom alt.