En roman om jakten på Gud fanget i en helt vanlig (tror han) mann:

Jeg sank ned i sakkosekken – og lukten av vegg-til-vegg-teppe og kjedsomhet – jeg nådde bunnen.

Parkerte min rustne røde boble i rulle-i-gang-bakken bak caféen. Skulle hjem til Trine, måtte bare se innom Glá Caféen Skjorten var nyvasket. Følte meg ren og edru i motsetning til festfolkene i kjelleren. Jeg speidet etter en spesiell person.

25.8. Kl. 11.46. Ser ut. Solen ser bort fra meg, skyggene står der med en følelse av ikke å finnes, i meg – jeg ser ut, men ut ser ikke inn, ut har nok med seg selv.

Her står jeg igjen, skriver, hører på youtub-musikk:

14. 8. Kl. 10.59. Geheb, konditori. Lillesand.

Jeg viste de byråkratiske arkene til Jan i en stank av muskelsalve, rå gummi og inngrodd svette. Med andre ord; på treningsrommet i klubben:

Det året solgte du huset og slo deg på aksjer, du sopte inn penger, du skrøt av dine intuitive evner som grenset til synskhet. Men så snudde det.

I 2009 var jeg tilbake. For godt. Men det visste jeg ikke. 17 år i Oslo lå bak meg. Jeg var inne i mitt tredje skriveår. Hver dag satt jeg og prøvde å skrive som det første året. Hver dag så jeg at evnen var borte. For godt? Det visste jeg ikke, der jeg satt med smaken av pulverkaffer, kjellermur og gamle klær i munnen. ...

Jeg vil skrive om hvordan alt snudde i 1997. Men la oss først stikke