fortjener det ... til fots, ikke

6. 4. Kl. 12.32. Siste påskedag. Stormen ble som vanlig ikke så ille som på avissidene, men vinden holder på, piper i glipene og prøver å få sagt noe jeg ikke får med meg, den lager et intrikat kodesystem med trærnes grener, vinden, et språk som knapt nok Gud forstår, Gud i naturen, og i et skjult sted i...

23. 3. Kl. 11.31 Eikebladene er blitt enda eldre, og så lyse og så tørre at selv den råtne brunheten falmer. I går så jeg små knopper på begge sider av de døde bladene; de nye leieboerne presser på, de føles nok som kvisespreng – som brystspreng – for det lille treet.

Våren har kommet
i følge mine brått 40 år eldre øyne som klør og svir

21.2. 11. 24. Jeg ser ut. Solen sparker skikkelig fra. I dag fikk jeg et signal fra våren:

Snøen lå tykt da vi dro i den mørke morgenen. Eller prøvde å

3.6. kl. 10.48. Hva er det mer å skrive om?

Jeg gikk alltid med en remse blå kondomer i tettsittende blå forpakninger.

Kl. 11.12. Man kjenner det, ser det, lukter det: En ny dag er avfyrt – samme sol, men på en ny måte. Selv om lyset føles ombrukt og fra andre dager, gamle dager, brukt på ny, for å si det slik.

2.11. Kl. 11.31. Lar vinduet treffe meg, her jeg står: Eikebladene er tørre og brune, bortsett fra to i gammelgult. Landskapet har falt, i går, i dag, hører det falle. Våknet med øm buk, som i Finland, lå og pustet gjennom smerten – den flyttet seg oppover til venstre side av mellomgulvet, det sprengte på så ribbeina ble ømme...