14. 8. Kl. 10.59. Geheb, konditori. Lillesand.

Jeg viste de byråkratiske arkene til Jan i en stank av muskelsalve, rå gummi og inngrodd svette. Med andre ord; på treningsrommet i klubben:

Det året solgte du huset og slo deg på aksjer, du sopte inn penger, du skrøt av dine intuitive evner som grenset til synskhet. Men så snudde det.

I 2009 var jeg tilbake. For godt. Men det visste jeg ikke. 17 år i Oslo lå bak meg. Jeg var inne i mitt tredje skriveår. Hver dag satt jeg og prøvde å skrive som det første året. Hver dag så jeg at evnen var borte. For godt? Det visste jeg ikke, der jeg satt med smaken av pulverkaffer, kjellermur og gamle klær i munnen. ...

Jeg vil skrive om hvordan alt snudde i 1997. Men la oss først stikke

Jeg tenker på hvordan OP mistet alt,

Bodde først på den lille hybelen til Helga i herskapshuset på Madserud Allé. Sov på gulvet mellom støvkorn store som hus, men drømte at jeg fløy. En dag møtte jeg en kjenning fra livet jeg dro fra.

Jeg spilte i band,Coalmine : 5, det var egentlig ikke noe for meg, men jeg følte for å eksponere meg kunstnerisk, hadde storhetstanker i all kunst, det gjaldt vel halvparten av de andre også, men vi var mannskap på et synkende skip; et eksperimentelt band som alle mente burde holde kjeft, hvis de da ikke ble gjestemusikere. Vi hadde...

Den nærmeste stua smakte søt honning, den innerste smakte salmiakk og tårer.

16.789889p0p8+++998990o9990+++++++0999+0 – ble det til da jeg skulle klore bort stivnet, klebende søl mellom tast 8 og 9. Men de første tallene er riktig: 16.7. er datoen som skal skrive seg ut av meg som reisepoesi. På sengen snakker K i telefon til Finland, stemmen farges av det grå ingenting-å-oppleve-været som invaderer rommet, som er stort,...