16.789889p0p8+++998990o9990+++++++0999+0 – ble det til da jeg skulle klore bort stivnet, klebende søl mellom tast 8 og 9. Men de første tallene er riktig: 16.7. er datoen som skal skrive seg ut av meg som reisepoesi. På sengen snakker K i telefon til Finland, stemmen farges av det grå ingenting-å-oppleve-været som invaderer rommet, som er stort,...

fortjener det ... til fots, ikke

6. 4. Kl. 12.32. Siste påskedag. Stormen ble som vanlig ikke så ille som på avissidene, men vinden holder på, piper i glipene og prøver å få sagt noe jeg ikke får med meg, den lager et intrikat kodesystem med trærnes grener, vinden, et språk som knapt nok Gud forstår, Gud i naturen, og i et skjult sted i...

23. 3. Kl. 11.31 Eikebladene er blitt enda eldre, og så lyse og så tørre at selv den råtne brunheten falmer. I går så jeg små knopper på begge sider av de døde bladene; de nye leieboerne presser på, de føles nok som kvisespreng – som brystspreng – for det lille treet.

Våren har kommet
i følge mine brått 40 år eldre øyne som klør og svir

21.2. 11. 24. Jeg ser ut. Solen sparker skikkelig fra. I dag fikk jeg et signal fra våren:

Snøen lå tykt da vi dro i den mørke morgenen. Eller prøvde å

3.6. kl. 10.48. Hva er det mer å skrive om?

Jeg gikk alltid med en remse blå kondomer i tettsittende blå forpakninger.

Kl. 11.12. Man kjenner det, ser det, lukter det: En ny dag er avfyrt – samme sol, men på en ny måte. Selv om lyset føles ombrukt og fra andre dager, gamle dager, brukt på ny, for å si det slik.