4.5, Utsikt no. 4004 fra skriverommet.

Jeg ser ut.

Iskald vind fra nordøst.

Et sollys tones på over

blåbærlyng, kvisttrær og furuer.

Nå toner lyset ut.

Stemningen er helt uten stress,

ikke på spranget,

ikke forventningsfull,

helt i det som er –

som på en reise, der man ikke vil ta

øynene

fra det skiftende landskapet,

mens man selv sitter limt fast i

en kupe.

Følelsen jeg får

når jeg ser på

de grå store steinene,

bakken,

skråningen,

er denne:

Naturen er den eneste virkeligheten,

og dette –

at jeg står her,

tastene,

skjermen,

rommet med bildene på veggen –

er skygger som flimrer forbi,

snart blir vi en del av virkeligheten der ute.

Når rommet er ryddet ut

og veggene er

borte.

Fuglenes kvitter skjelver så skråningen

rister og vaier og flaggene spisser

ører, det som er igjen av dem

etter begravelsen, vinteren.