Å SLAPPE AV ELLER IKKE SLAPPE AV, DET ER SPØRSMÅLET

21.5. kl. 10.38. 2022.

60 år og det HASTER. Det meste haster i den alderen – bortsett fra en ting:

Aldring.

På en annen side har det meste hastet såpass lenge, at det er for sent. Som Virginia Ironside sa i No I Don´t Want to Join a Book Club:

– Når du er over 60 kan du endelig slappe av.

Hurra, det er for sent, du trenger ikke å stresse mer, nå kan du ha det så bra du kan – jippi, toget har gått, det er stengetid, lykkestjernene blinker i taket, drikk ut ditt glass, gå hjem – gå hjem, gå hjem!

– For, ikke sant … hva betyr ambisjoner og suksess, når det koster den lille tiden en 60-åring har igjen?

– Hallo-hallo-hallo-hallo! sa du, min eneste skrivekollega, – den teorien kan du stikke et visst sted, du slo ut med armen, kaffeplanten veltet, – vi kommer ikke under den paraplyen.

– Ikke?

– Nei-nei-nei. Du ristet på hodet, kinnene vinglet. – Vi har ikke råd til å hvile på laurbærene, herregud, har du blitt senil? Det er siste innspurt nå – har du glemt planen? Du grep tak i luften med slappe hender og ristet den: – Vi skal samle alt vi har igjen, Renato. ALT!

– Vil du ha en kopp kaffe? sa jeg med små bokstaver. Det tar på å få entusiasme rett i fleisen. Du strøk deg over den svette skallen, som engang myldret av krøller, og sa med sprukken stemme:

– Har du vann?

Jeg fylte Farris i et glass. Dråpene hoppet lettbente på overflaten. En traff meg i øyet, sved og delte deg i to like, den ene delen skrek og sprakk. Du har lagt på deg, de hvite skjorteflakene henger ut. Men i det nygamle ansiktet, ser jeg deg enda som ung gutt, og det nærer gløden i brystet mitt for deg. Vi skrev dadadikt, vi løp om kapp med automatisk skrift, vi kastet lapper opp i luften og puslet dem sammen til sanger om kjærlighet og død. Vi skrev som om vi skulle bli legender neste uke, vi skrev hver dag i 40 år. Men nå satser vi alt på et nytt prosjekt: Vi kaller det Siste Halmstrå.

– Den jerndamen som du snakker om, Ironside … Du vet at hun hadde en … million lesere. Du dumpet ned i stolen, svelget en pille, rapte høyt og sårt. – Hvor mange har vi? hva rimer på vi? ti?

Jeg trakk på skuldrene og viste til en forskning som gikk på at det var to ting de døende angret mest på.

– Kom med det, men skyndt deg, sa du og trykket på det gamle ipod-6-uret ditt, noen gammeldagse tall spratt frem – å, jeg visste hva som hastet.

– Vet du angrepunkt nummer en?

Du smilte trett: – At de ikke hadde lagt seg ned før?

– Nei.

– At de ikke gikk fra kona før de ble gift?

– Ha-ha, nesten. Flere forslag?

– Nei, du stirret på meg med runde øyne som stod og spant og ville bort.

– Det de angret mest på var at de hadde jobbet for mye.

– Og punkt to?

– At de ikke hadde fulgt den drømmen de hadde, jeg smilte brydd … det lød jo litt amerikansk.

– Aha! Du reiste deg mer med armer enn med ben. Gikk til vinduet. Så ned i den oppgravde hagen. Snudde deg med et glimt av jord og gravemaskiner i øynene: – Vet du hva jeg må?

– Nei, hva da?

Du så ned. Men så løftet du ansiktet mot taket: – Jeg må jobbe dag og natt – for ta igjen min drøm.

Poenget er, tenker jeg mens jeg skriver dette i en større bok – at alt det jeg ikke har prestert, det står og venter på meg i bakhagen. Kan jo ikke bare la dem ligge der ute. Må jo stikke hodet ut og lire av meg en takketale:

– Hei, dere mesterverk, dere som ikke er prestert. Beklager, jeg fikk dere altså ikke til, så vær så snill, gå til ro, og for all del, ikke grav dere ned i depresjon, for vi har prøvd, og det er det viktigste av alt.

Kan man si det?

Eller skal man si, til de bøkene som ligger mellom alt det uskrevne der ute – de bøkene man faktisk har klart å skrive:

– Hør på meg, dere som jeg har prestert å få ferdig, men ikke har prestert å … få ut. Jeg har en nyhet, følg med nå …

Vi skal sitte bak 60-årslinjen, og vente.

– Vente på … hva? stønner de ignorerte romanene i munnen på hverandre, jeg ser det nå – de lider, jeg ser redigeringsarr fra perm til perm, jeg ser bortvendte øyne glinse fra omslagene … å mine stakkars håpefulle, en skyld stikker i meg, har jeg ikke gjort nok for å få dere ut?

– Nei, altså, hør her, sier jeg. – Vi venter på at tiden skal komme til oss. Vi har jo kjørt vårt eget løp, vi var raskere enn tiden, milevis forut for tiden, ikke sant? Så nå venter vi på tidevannet. Og det skal dra oss ut, på et udødelig hav. Hva sier dere til det?

Jeg lytter.

Ikke en lyd, bare en lukt av oppgravd jord og knuste kloakkrør. En skrivetåke har lagt seg over hagen.

Jo, det ser jeg for meg her, etter at alt er forbi:

Hold takketaler til dine upresterte verk, og oppskrudde peptalker til de du faktisk har prestert. Også, vente, ta skrittet ut av TIL og inn i HER. Knytte en snor rundt pekefingeren, med en lapp der det står HUSK.

Husk at du er 60.

– Er du klar for Skrivebrakka? sa du.

Jeg ville bare riste på hodet, men nikket.

Vi møtes i dress hver dag i Siste Halmstrå, et lite uthus i skogen. Der skal vi skrive hvert vårt siste forsøk, sisteboken ... Halmstrået er annekset til et hus som forsvant sporløst, kanskje plukket ned, mye omreisende pøbel i området, men leien er desto lavere.

Jeg hev på meg dressjakken etter min døde fars døde venn, Pedro, cordfløyel, sort og tung, som knakingen fra ravneskrik.

– Uansett, sa jeg mens vi snublet ned trappen, – så må du ikke stå med pliktpistolen mot hodet. Skriv naturlig. Skriv som du spiser, gråter, ler, barberer deg, leker, hva som helst.

Det røk over tretoppene da vi nærmet oss, det sved i øynene og i halsen. Jeg tråkket på en kvist som skrek så tørt at jeg stivnet.

– Rene rifleskuddet, sa du, – jeg lover deg, det spøker her i skogen.

Så gikk vi under de siste granene og var fremme, vi trengte ikke å låse opp døren for å gå inn.

Det var bare en askehaug igjen av Halmstrået.

– Det blir sol, sa du og vi satte oss på trammen og begynte å skrive.

Et brus steg over skogen, og snart ramlet det ned over oss, manna fra himmelen. Tidenes vannfall.