Notatdag 6.  Fra amor fati til memento mori – og til fallskjerm over Vietnam

                   NOTATDAG 6 FRA "THE OBSTACLE IS THE WAY "

Nå skriver  Holiday ikke lenger om amor fati, nå skriver han om memento mori. Nå skriver han om Montaignes essays som var basert på meditasjoner over en nær døden opplevelse. Sett pris på livet, sa stoikerne, fordi du vet at du skal dø, virkelig VET. Der er jeg på den andre enden av skalaen, jeg tenker for mye på at jeg kan dø, og får noen en sykdom som dreper dem pinefullt og langsomt, så tenker jeg ikke som stoikerne mener vi gjør, at det bare skjer med andre. Nei, jeg våkner om morgen med skrekk i kroppen og tror at nå er det like før. Og da Jan fortalte om nabodamen på noen og femti som døde av kreft under ubeskrivelige smerter, da tenkte jeg – hallo, hva er det vi har å klage over. Det finnes så mye lidelse vi ikke er klar over, sa jeg, og jeg så for meg mennesker som ikke var gamle som lå og ble spist opp innvendig på sykehus og sykehjem. Og i dag tidlig leste jeg akkurat det jeg tenkte i boken til Holiday, om alt det trivielle vi oppslukes av, oppnå berømmelse, samle opp penger etc., etc., etc., hva betyr det når vi VET at vi faller og snart treffer bakken. 

Holiday skrev om en jagerpilot Jack Stockdale, skutt ned over Nord-Vietnam i 1965. Da han hang i fallskjermen tenkte han på hvordan de ville torturere ham. Men da han landet ble frykten trengt bort av én tanke: Tanken på de andre fangene, hvordan han som offiser skulle hjelpe dem gjennom dette. Fangene samlet mye styrke ved å sette deres medfanger foran seg selv.

Her kommer noe jeg fant på nettet om situasjonen:

The Stockdale Paradox

James C. Collins related a conversation he had with James Stockdale regarding his coping strategy during his period in the Vietnamese POW camp. When Collins asked which prisoners didn't make it out of Vietnam, Stockdale replied:

Oh, that's easy, the optimists. Oh, they were the ones who said, 'We're going to be out by Christmas.' And Christmas would come, and Christmas would go. Then they'd say, 'We're going to be out by Easter.' And Easter would come, and Easter would go. And then Thanksgiving, and then it would be Christmas again. And they died of a broken heart. This is a very important lesson. You must never confuse faith that you will prevail in the end—which you can never afford to lose—with the discipline to confront the most brutal facts of your current reality, whatever they might be.

Ja, man må forbedre seg på en lang, lang vinter, som menneske, som forfatter, som maler, som musiker. Selv har jeg aldri vært optimist. Bare på lenger sikt; langt bak i mitt destruktive hode, der går solen aldri ned.

Men det som føles konkret mens jeg leser, blir til luft mot mine egne hindringer, spett av jern når jeg leser blir til spett av luft når jeg prøver det i det virkelige liv. En 2000 år gammel visdom og så blir det bare luft, gravluft, det rimer ikke …. Spørsmålet er, hvordan få det til å virke? det er jo mye opp til en selv dette, eller er det ikke, er det slik at kun et av bokens kapittel treffer deg, det som sier gi opp?

Men opp i alt, husk at det er ikke så nøye, ikke mot alt det aldeles forferdelige som skjer ikke bare i Ukraina, Syria, Nord Korea, Russland, Palestina, men på sykehjemmet rundt svingen. Så ha det i bakhodet når du forsetter retning eller forandrer retning.

If your not humble in this world, the world wil turn humbleness upon you.

    Mike Tyson.

Samtidig var det vissheten Tyson hadde om at han var best som ledet ham til tittelen.

Poenget er jo hvordan få boken like lovende for deg, som det tittelen var, tittelen fortalte deg jo at akkurat du ville få enormt utbytte av den boken, for var det noe du hadde så var det Obstacles – og så er det altså veien, jippi! – Motgang er veien. Hurra, det er boken for meg! Og så sitter du kanskje igjen og sier det er fine ord, men ikke mer – det er som å be tegningen av en muskelmann løfte en vektstang. Det sier du kanskje. Men så er det dette ene som kan legitimere boken likevel – kapittelet som sier; forstå når veien din ikke går videre, når du må gjøre noe annet – begynne med klarinett og slutte med korsang. Men det er worst case. Jeg håper vi slipper å slutte med noe vi brenner for fordi rommet vi brenner i er stengt og vi kveles av vår egen røyk. Nei, la oss håpe vi kan spre våre små bål.

Vi kan ikke kontrollere barrierene eller de som setter dem opp, men vi kan kontrollere oss selv og det er tilstrekkelig. All motgang gir oss en sjanse til å øve på akkurat det, skriver Holiday.

Ja, det får vi nok av om ikke annet, muligheter til å øve.

Og føles det helt umulig og du vil fortsette å skrive tross det, så er det ikke annet å si enn: – KBO.

Keep buggering on.

Winston Churchill