Andre del av Fredrikstadturen
5.5. kl. 11.39. Leilighetshotellet, Fredrikstad.
Sjeldent jeg har begynt å skrive på boken før dagboken. Men i dag rettet jeg på det siste jeg skrev på boken i går, og det førte meg videre. Kanskje ikke så dumt å begynne dagen med å rette gårsdagen.
I alle hensende.
Så til et merkelig sammentreff:
Akkurat begynt på en Murakami bok: Yrke forfatter. Der skrev han om hvordan han første gang fikk til å skrive prosa.
Han tok frem en Olivetti skrivemaskin med engelske bokstaver og begynte å skrive på engelsk. Siden oversatte han det til Japansk. Han fikk en stil som var helt hans egen. Det kompliserte ble skrelt av og han kom inn til kjernen.
Men til sammentreffet:
Han nevnte en forfatter som het Agota Kristof, som gjorde det samme, skrev på fransk når ungarsk var morsmålet. Hun oppnådde en renskåret inn-til-benet-stil med noe mystisk uforklarlig og gåtefullt innebygd. Sammentreffet var jo at denne forfatteren skulle nevnes her like etter at vi hørte en lydbok av henne i bilen hit og jeg scrollet henne på nettet. En forfatter jeg aldri har hørt om.
Tenker selvsagt at dette er en pekefinger på meg, på det folk klager på:
At jeg skriver for mye info på for lite område, at det jeg skriver er for vanskelig, at det renner vekk mens man leser det.
Så ja, hvorfor ikke skrive på engelsk – og det har enda en fordel:
Da må du ikke oversette boken hvis du vil prøve deg utenlands. Oversette manuset tilbake til norsk må du jo, men da får du en ekstra revidering på kjøpet.
Kl.15.08. Utenfor et konditori i gamlebyen. Sitter med en umulig og hard karamellkake, trodde først den var frosset. Kanskje feil sted dette. Måkene kaster seg nesten over kaken hele tiden, de seiler skrikende gjennom denne triste solfylt gaten. Det får være nok. Orker ikke mer av kaken, delte den før jeg smakte hvor dårlig den var, pakket den største delen ned til K, hun har ofte motsatt smak til meg. Greit å ikke fråtse for mye i kaker og slikt, vil ikke bruke opp søtkvoten på søtsaker jeg ikke liker. Hva sitter jeg ellers her og skriver for? Jeg vet ikke, tenkte bare jeg skulle skrive for å se hva som skjedde. Eneste måte å få noe nytt til å skje, er å skrive.
Ikke lenge etter at jeg skrev det om å skrive engelsk og enklere, så ringte Helga, min litterære testpilot, og la ut om hvor komplisert jeg skrev. Hun mente mitt nye manus Forfatter og Karakter.
– Ja, du kan stoppe nå, sa jeg, – jeg skjønner tegningen, bare sett strek under og noter hver gang du du føler for det. Men hun bare fortsatte:
– Jeg viste noe av det du skrev til Heidi, 'forstår du det han har skrevet her?' 'nei,' sa hun, 'når det gir motstand legger jeg det bare fra meg,' sa hun, og hun leser bøker hele tiden, hun vet hva hun snakker om.
– Greit, bare strek under der du ikke forstår, eller der det går tregt, eller der du ikke husker hvem det eller det er, sa jeg. Men hun fortsatte, og jeg forsvarte meg og sa at K leste manuset og forstod alt, hun kunne knapt legge det fra seg.
– Vil du at to skal lese den eller mange? sa Helga.
– Mange selvfølgelig.
– Men da må du–
– Jaaaa! Jeg sier jo at det er greit, strek under, noter! Det begynte virkelig å bli et gjentagelseshelvete.
– Skal si du er rasende, sa hun, – men det er i orden, for det er jeg også.
Så tok jeg bybåten hit i bølger og vind, stod foran med en ung gutt klint opp i ryggen og selvsagt var han forkjølet og ikke nok med det, jeg har aldri hørt noen snufse så mye og så konstant, det var nesten ikke snufsing, det var knapt mellomrom. Han klinte seg såpass opp i meg at jeg tenkte at hans ubevisste var besatt av viruset som bare ville én ting; spre seg, uten at han visst det. Så jeg trakk på meg masken. Han fulgte tett på når jeg gikk i- og langs land, jeg stoppet for å slippe han forbi, men da stoppet han også, han så på meg, ansiktet var unormalt blekt, jeg ventet til han snudde og gikk mot båten, som om hans ubevisste, styrt av viruset, ledet ham til et nytt offer. Tull selvsagt, men slik kan en hypokonder tenke.
Nå blir det å møte K, så hun kan få kake til rødvinen.
