Bachs strykere

6. 4. Kl. 12.32. Siste påskedag. Stormen ble som vanlig ikke så ille som på avissidene, men vinden holder på, piper i glipene og prøver å få sagt noe jeg ikke får med meg, den lager et intrikat kodesystem med trærnes grener, vinden, et språk som knapt nok Gud forstår, Gud i naturen, og i et skjult sted i oss, vi som er noe dette stedet innbiller seg at det er. Sier mesterne. Ja, hva skal vi si mer tro ... 

Hører på et stykke av Bach. En cello durer med mørk stemme i føttene og mellomgulvet, en cello bygd av trær, nå livløse, som transformeres til lyd, sjel, vinden som blåste i kronene og satt i stammens marg – manes nå ut av veggene i dette lille rom, de dødes lyd, som vokser til en orgelaktig dur, lydrommet føles mer til å ta og føle på enn skriverommet, for det tar og føler på meg, i meg, med meg. Lysere toner strykes som levende skygger inn i brystet og former levende figurer; et skyggevindu som vipper i vinden, tankene til en kvinne, notepapirer som virvler, jeg prøver å gripe ett, det brenner fingrene, i dette rommet, i skyggerommet, i stemningen som toner inn og ut og blafrer og blar i brystet, som i en gammel, men uskrevet bok, som meg, slik jeg finnes og ikke finnes i det som ligger foran meg på wordarket som aldri kan blafre i noen vind, aldri kan gulne eller morkne, et ark du kan rulle nedover i det uendelige, et ark virkelig og uvirkelig, evig og ulegemlig – skriver jeg på det skranglete tastebrettet, tatt inn i varmen fordi apple-brettet fusket. Et navnløst tynt lite brett, som nettopp på grunn av sin eteriske og skjøre kvalitet har en egen sjarm og en lyd som er flat og halvmetallisk, en lyd fra spinkel plast som prøver å ligne metall, det magiske er at ordene kommer like bra frem på Word-arket, jeg slår på de flate tastene med en billig-releaktig lyd, akkompagnert av dype cellotonene fra Bach suiten, toner fra instrumenter av tre fra gamle gran- og lønneskoger som nå er jord, ser jeg for meg, og nå er celloene hellige rom, midt i vår tid, rom befolket av toner fra da Bach selv kunne gni frem tonene, menneskene, og la dem bevege seg i det lille rommet og se ut av et vindu som blafrer i vinden som blar i papirer fulle av ideer som virvler ut av vinduet og inn i landskapet jeg prøver å få tak på.

I mitt eget vindu står solen limt til blader og grener som vinden jager opp til spastiske dirigenter, vinden høres, men ikke orkesteret som grenene og de døde bladene dirigerer, orkesteret som spiller skygger og lys i et hus med vondt i ryggen, et halvgammelt hus som står her og skriver på et skranglete instrument av imitert metall.