1. Bredden, det er elvens hage – og der vokser de underligste planter
Steinen treffer bakhodet til Roman Trano.
Smerten eksploderer i kvalme og tårer –
blodet siler ned i nakken, det føles varmt mot det iskalde vannet.
– STANS, roper Krol Vanjo.
Men en i flokken kaster igjen. – STANS,
roper Vanjo som bomsene kaller Krol, konge,
– KAST EN STEIN TIL – OG JEG FØLGER ETTER PRANZO DER NEDE.
– Jeg er ikke Pranzo, sier Trano, hodet og
ansiktet er bare gasbind, elvevannet lammer bena. Trano prøver å huske hva som
skjedde før uteliggerne dømte ham til elven. Men alt er blankt, hele det gamle
livet er borte.
– Vi har gjort en tabbe, roper Krol Vanjo, –
jeg tror vi har tatt feil mann.
Da suser en steinplate gjennom luften —
slengt på diskosmaner av en ikke sett på lenge. Steinplaten har retning Trano,
og vil kappe halsen halvt eller helt, om han ikke flytter seg.
Det gjør han ikke.
Men en gammel klutesamler havner mellom, og
han blir et trist – ja, hjerteskjærende syn.
Topplokket kuttes, hjernemasse og blod
eksponeres, kramper går gjennom kroppen. Så er det over. Eller det tror man.
Helt til den gamle begynner å bable som i tungetale:
– Grrrukkree, xxxxzzzzz, vrrrrr,
åååååårrrrrhh, grrrrrrrrrk-zzzzzz.
En halvkrøpling går ned på kne; en doktor
ofte sett blant de utstøtte på bredden. Han finner skalpen. Setter den på, som
for å se hvilken vei den passer. Legen vasker med sprit og binder fast
topplokket.
Det blir uro i flokken av uteliggere.
– Det der var mord, sier en enøyd tigger, –
det der var ikke noe annet en mord.
– Rolig nå, sier en.
– Et uhell, sier en annen.
– Pass deg for hva du sier, sier en tredje.
– Ja, hevnen kan bli vond, sier en fjerde.
– Gamlingen lever jo, han, sier nummer en,
– ser dere ikke, doktor Brock ordner biffen.
– Lever, med en halv hjerne? sier den
enøyde.
– Hørt at du ikke bruker mer enn en tidel
av hjernen. Så det ække noe problems.
– Han skal på mitt sykehus, sier legen, –
plukk sammen en båre, surr sammen hva dere finner. Dr. Brock peker på Trano. –
Og det mennesket der, han er mitt eneste spor. Dør han, dør alle.
Dette er visst det galeste doktoren kunne
sagt. Noe tilstøter ham.
Doktor Brock ligger på bakken. Stirrer opp
i kraner, irrete ledninger, knuste lamper. Han reiser seg stakkato opp på stokken.
Han tar seg til bakhodet. Hånden blir mørkerød. Noen flirer. Noen rister på
hodet. Den korte doktoren prøver å få feste med ben og stokk, danser sidelengs.
Mister hatten og må sette seg varsomt på huk for å ta opp hodeplagget.
– Pranzo kasta et jernstøkke på doktoren,
sier den enøyde, men så lavt at få hører, – Pranzo ække han i elva, asså, sier
han enda lavere.
– Doktor Brock, fattigsykehusets bøddel,
roper en, og krysser to pekefingre foran fjeset.
Leopold Brock sanker pasienter blant de
papirløse, sier ryktene, og ikke nok med det: Han eksperimenterer med dem på
det kondemnerte sykehuset. Andre mener det er et annet hus som gjør akkurat
det. Et hus med stor H. Det Syke Huset på
Bunkefjell.
– Pranzo kastet steinen, sier Krol Vanjo. –
Han i elven må ikke henrettes, vi har tatt feil mann. Vanjo snur seg: – Pranzo,
kom frem. Få se på deg, du er forandret.
– Pranzo står i elva, skriker en kvinne med
fett flagrende hår, selv i vindstille.
–
Kan dere sette i gang, jeg fryser i hjel, sier Trano, han som alle –
selv Krol Vanjo, trodde var Pranzo, morderen, viruset, demonen. Men Trano har
gitt opp. Uendelig lar han seg falle i den kulderykende elven, uendelig legger
han på svøm.
–
Jeg kommer etter.
Trano ser ikke mannen. Men det er jo den
selvdestruktive Krol Vanjo, tiggerens konge. Han som burde stanset Pranzo, nå
overlater han monsteret til de gjenværende, som snart ikke er det, gjenværende.
Ikke med Pranzo blant seg. Vannet er så kaldt at Trano mister hender, føtter,
ben, armer. Underlig å svømme slik. Ikke kjenne mer av kroppen enn de såre lungene
som hiver etter pusten, og vrangstrupen som heser ut vannet, elven smaker mer
som en oppløst søppeldynge. Da, helt ut av det blå begynner stein og metall å
plaske rundt Trano.
– Stein begge to! skriker en, kanskje den
virkelige Pranzo.
– Ja, skriker en annen, – knus de små
viktige skallene på de der.
Nå begynner det virkelig å hagle og Roman
Trano gjør det eneste riktige, tror han. Han dykker, skjener mot venstre med
strømmen. Etter det husker han lite.
Han våkner av et tak i håret, det gjør
vondt langt inni øynene. Bandasjen er i laser. Magen kommer opp i munnen, han
hoster vann og gørr midt i en haug av kull, han spreller, føler seg tredd på en
kropp større enn hans, han kjenner en munn mot sin, han vrir seg til side, han
spyr mer. Trano ser opp i øynene til Krol Vanjo. Øynene vugger på to blå
ringer. Huden har islett av gult.
– Nå kjenner jeg deg igjen, sier de
hjemløses avsatte konge, – vi behøver legehjelp. Noe er galt med skallen til
Krol Vanjo. Skalpen er liksom brettet av, håret henger og slenger fra hudfillen.
Trano kjenner selv en rå smerte i hodet. Det gamle såret blør kullet mørkerødt.
Over brystet går en dyp flenge. Hvor er de nå? På land? Men det er alt for tidlig.
Elven er bred som fire fotballbaner.
