Bøker lest i år og i fjor
2.3. Kl. 13.19. Listen til nå i år ser slik ut:
1. Ágota Kristóf. Analfabeten
2. Benedict Wells. Becks siste sommer. *
3. Neil Gaiman. Don´t Panick ( Under halve).
4. Tomas Espedal. Bergensers. **
5. Martin Tesli. Kronen og Korset **
6. Solvej Balle. Om utregning av romfang *
7. Anders Totland. Til jord skal du bli. **
8. Katherine Dunn. Geek love*
9. Haruki Murakami. Første person entall*
I fjor ble den slik:
1.Chr. Jungersen. Unntaket.**
2.Chr. Jungersen. Du forsvinder.**
3.K.O. Knausgård. Morgenstjernen.**
4.K.O. Knausgård. Ulvene fra evighetens skog.**
Paul Auster. New york trilogien:
5.City of Glass**
6.Ghosts**
7.The Locked room**
8. Linn Ullmann. Jente 1983.
9. Per Petterson. Journal.
10. Paul Austers. Oracle night.
11. James Joyce. Dubliners.
12. Neil Gaiman. Neverwhere. ( halve boken).
13. Ágota Kristóf. Tvillingenes dagbok**
14. Hari Kunzru. Hvite tårer.*
15. Murakami. Yrke forfatter.**
16. Gjert Ingebrigtsen. Gjerts metode.
17. Ágota Kristóf. Beviset.**
18. Ágota Kristóf. Den tredje løgnen.**
19. Paul Auster. Rapport fra det indre.
20. Cathy Rentzenbrink. Write it all down.
21. Björn Natthiko Lindeblad. Jag kan ta fel**
22. Lars Mytting. Hestekrefter.**
23. Per Petterson. Til Sibir,
24. Brad Listi. Be brief and tell them everything.
25. Jon Fosse. Det andre navnet.**
26. Francoise Sagan. Bonjour tristesse
27. Lee Gutkin. My last 8000 days( halve boken)
28. Kamerakuren
29. Hans Petter Blad. En roman om forfatteren Thure Erik Lund*
30. Jon Fosse. Eg er ein annan**
31.Jon Fosse et nytt namn**
32. Benedict Wells. Hardland*
33. Jose Saramago. En beretning om blindhet
34. Nothing to see, Kevin Wilson.
35.Tor Åge Bringsverd. Mens jeg har deg her.
36. Nina Hansen. Uleggfrasegbar.**
37. Carl Frode Tiller. Bipersonar.
38. Alfred Fidjestøl. Mine kamper. **
39. Gydir Eliasson. Mellom trærne.
40. SJ Watson. Før jeg sovner.**
41. Kristian Leth. En tid med mirakler.
42. Ingvar Ambjørnsen. Jesus står i porten.*
43. Sohn Won-Pyong. Almond. **
44. Ryder Caroll. Bullet Journal-metoden
45. Mark Boyle. The way home.
46. Lars Saaby Christensen. En tilfeldig nordmann (halve boken).
---
Det burde jo være noen med tre stjerner også. Jeg kan ta en avstemning.
1. Hvilke bøker låste meg mest til lesningen.
2. Hvilke stakk dypest, hang lengst ved?
De to kriteriene.
Den første boken jeg ser for meg er.
S.J. Watsons, Mens jeg sover. Dette at man ikke visste hva som foregikk med jeg-personene som måtte huske alt på nye hver morgen når hun våknet. Den uhyggelige atmosfæren, mistanken mot de som stod nærmest, og mot mannen, som hun var helt avhengig av. Forlaget skjulte også noe, akkurat som forfatteren, de skjulte selve forfatteren, rettere sagt, hans kjønn. Bak på coveret unngikk de å si han, og fornavnet hans var ikke skrevet noen steder hverken på ryggen, foran eller bak eller inni. Jeg tok det som en selvfølge at forfatteren akkurat som jeg-personen var en kvinne, og det var jo det forlaget ville. Bildet av en skallet mann på baksiden, ville eksponert seg på det mentale bildet av kvinnen. Dessuten er det flest kvinner som leser bøker.
En annen bok som låste meg var Christian Jungersens Unntaket, også den inneholdt et skremmende mysterium og spilte på psykologi og menneskets grusomhet.
Bøker som stakk dypt:
Da tenker jeg på de septologien til Jon Fosse, litt, men ikke mye, bøkene stakk ikke så dypt som man skulle tro, nei, men de var OK å lese … OK å lese, men stakk ikke så mye dypere enn lesningen. Han er best i det religiøse.
Àgòta Krisofs tynne bøker om tvillingene, de stakk dypere, henger igjen med stemninger og handlinger. Hvordan kan man glemme den perverse småjenta med hareskår og det hun lot hunden gjøre med seg, og hvordan hun døde. Og stemningen som lå i de tre bøkene – den var som tatt ut av en enorm kjeller, på størrelsen med et land eller to. Ungarn og Sveits for eksempel, landene hun flyktet fra og til
Og selvsagt boken til Bjørn Natthiko Lindeblad, selvbiografien til han som kort tid etter de siste ordene i boken, dro til en selvmordklinikk i Sveits (også her Sveits som en siste utvei). Livet som munk og eneboer og så den triste slutten som begynte så optimistisk, han vendte tilbake til Sverige, fant en dame etter alle årene i sølibat og holdt foredrag om alt han hadde lært, så brøt sykdommen inn.
Sohn Won Pyongs, Almond, var også sterk, selv om jeg ikke helt vet hvorfor. En gutt som var født uten følelser, hverken for smerte eller for mennesker, møtet med et annet misfoster i sjelelivet som var det man kan kalle ond, og kontrasten som tegnet seg mellom de to, som ble venner.
Bøkene jeg skrev litt om i fjor var Linn Ullmans, Jente 1983 og Per Pettersons, Journal. Men de hverken låste meg fast eller stakk så dypt.
Også Knausgårds, Morgenstjernen og Ulvene fra evighetens skog, gjorde inntrykk. Godt gjort å ha så mange jeg-personer i Morgenstjernen og likevel ikke skape forvirring. Det var fordi stjernen som hver og en hadde på sin himmelen bandt alt sammen, kunne jeg sagt. Men det var enda mer forskjellene, den som gjorde hver person tydelig.
Jeg jobber så mye med min egen skriving så det blir for liten tid til å lese andres. Sniker det inn med lydbøker når jeg lager mat og kjører bil og trener. Før hadde jeg gjerne en bok ved kjøkkenbordet, en på nattbordet, en i bilen (CD), en på trening(mp3) og en på toalettet. Nå holder jeg meg til tre av gangen.
