Bytte ut meg selv med utsiden

10.2. kl. 12.42. Kan jeg la vær skrive om min mislykkede i karriere nå?

Skal prøve. Men hva har jeg da å snakke om? Været? Det er grått ute. Dette er vel omgivelsenes nakne tilstand, slik de egentlig er. Grå.

Solskinn og annet er bare en klesdrakt. Selv om noen sier solen er i vår kjerne, og at skallet, skyene, det grå været, er ytterst. Kun insekter har skjelettet på utsiden, men det er jo ikke den benaktige kjernen de snakker om, jeg snakker meg bort, det er poenget, ikke mye å gjøre med det, alt kan strykes etterpå.

Men snakke om været, det kan man da gjøre.

Det er grått, det faller ikke sne, snø, sol eller regn. Det faller bare en eneste stor skygge i det uendelige fra en sky som er flere sammengrodde mindre. Skyen er, for alt jeg vet – flere dager lang, strekker seg kanskje gjennom hele natten og videre til i morgen. Er kanskje endel av natten en dag fra her.

Ute i det været skjeller en hund. 

Ja, nå fant jeg ikke på så mye mer.

Men verandagulvet som er tett i tett med mørk plank, lysner langsomt etter måneder med væte fra snø og regn. Det er et lite vårtegn, jeg så dessuten sneklokker i veikanten.

Mer er det ikke å si om det, fra meg. Men hva sier lyset?

Lyset sier så mye. Det skravler – i og med at det sier forskjellige ting samtidig, alt etter hva det treffer. Der ute treffer lyset de krøllete eikeblader fra i fjor som henger på de spinkle småbarna av noen eiketrær, det løvet ligner gamle fjes som tror de er unge, fordi lyset skinner utvungent på dem, deres løvbrødre, som er ganske like og ligger i halvmørket på marken, er mer på vei ned i jorden i uttrykket, og det stemmer bedre med virkeligheten, for det blir også skjebnen til de hengende – når en ny tropp av nyfødte blader klemmes ut.

Men høyest snakker lyset fra oversiden av rekkverket ved vinduet. Jeg får nesten følelsen av sol. Selv om himmelen er grodd igjen som arret fra et hissig sår. Ordene lyset sier fra rekkverkets overside handler om vekst og ungdom, ja, gamle minner fra en barndom som er snart 60 år gammel.

Og her inne har jeg mitt eget private lys. Skrudd fast via en lampe til veggen, slippes lyset duknakket ned, og treffer hjørnet av hev- og senk-skrivebordet. Elektrisk som seg hør og bør, det bordet. For bensin og diesel bare forurenser. Lager en enda tettere himmel. Helt til det der ute, ikke kan kalles dag, men den grå lillebroren til natten. Der er vi ikke nå, ikke på rekkverket, ikke på de døde krøllete ansiktene til eikebladene, de som lyset snakker så levende fra.

Se gjerne innom andre blogginnlegg eller romanene på siden.