Da jeg var ung og bodde på Ulvegjelet i Mandal

Alt tok så lang tid da jeg var ung.

Gitaren kunne mangle
en streng i årevis.
En tom tannkrem, en manglende
tannbørste
tok en evighet å
erstatte.

Jeg bodde med Bjørn og søsteren,
hun lå i sengen min,
jeg lå på stuegulvet,
han lå i sofaen
vi var ivrige fiskere, men orket ikke å
tilberede,
Bjørn la en pose taretorsk i fotenden av
madrassen min,
etter en uke måtte han
kaste den.

Vi hadde en stor
torsk i en
gryte i
trappen
hele sommeren,
Vi kalte den bare for Vakttorsken.
Det holdt venner og fiender unna
og oss innendørs.

Det gikk noen dager, så kom reaksjonen. Jeg drømte at Bjørn og meg var tre fiskere – paralysert av en stor fisk på en seng, det ubehagelige var at jeg ikke visste hvem av oss som var tredjemann, det ble på grensen til galskap, men hva om vi delte på den tredje fiskeren? tenkte jeg, men det fikk jeg frysninger av, for det var jeg som drømte drømmen, ingen andre.

Verre ble det når søsteren slo døren i veggen med et smell, mitt maleri av en avkristnet kirke, ramlet over meg.

– Vet dere hva dere gjorde i natt, sa Gro med den monotone stemmen sin, – altså, jeg trodde ikke mine egne ører, hun sniffet rundt i rommet, ­– det stinker fisk her enda.

– Hva mener du, sa jeg? det knyttet seg i magen, vi gjorde jo ingenting, vi sov.

– Det er ikke normalt, sa hun. – Hei, Bjørn, du må våkne opp.

Bjørn vippet seg opp: - Jeg skrev 40 sider på boka i natt. Han viste sidene med en skrift energisk og stotrende, akkurat som stemmen hans.

– Hva gjorde vi? sa jeg.

– Dere snakket i søvne.

– Ok.

– Men det var ikke det verste.

– Neivel, hva var det verste? jeg prøvde å få på meg trusene under dyna.

– Dere snakket med hverandre.

Jeg avbrøt tausheten med å fortelle drømmen, Bjørn sa han hadde drømt om en stor fisk og én fisker, Gro slo opp vinduene og sa at det ble fire fiskere til sammen.

    – Fem for mye, sa Bjørn og begynte å skrive.

Neste dag begynte ting å skje: En edderkopp var snart der snart her, askebegeret begynte å skrape, veggene trommet. Gro og Bjørn flyktet til familien.

Alene om natten hørte jeg skritt i den tomme underetasjen. Jeg gikk ned trappen. Lyttet. En lyd? Jeg la øret til den ruglete glassdøren. En underlig stillhet. Mer enn stille på en måte. Som en strikk spent for å skyte. Jeg kjente på den kalde metallklinken. Turte jeg å gå inn? Jeg dyttet ned håndtaket.