Dagbok fra 2022, da jeg leverte min fjerde bok

31.11.22

14…………………………….øø, ble resultatet da jeg ville skrive klokkeslettet og måtte lete etter en tast som manglet i ryggsekken, jeg fant tasten, det var venstrepilen, nå kan jeg fortsette – her utenfor Espressohouse, og skrive slutten av klokkeslettet litt modernisert, eller modifisert, siden det er gått tid … 43. 

 14:43., altså.

Sitter utenfor der jeg begynte på Forfatter og Karakter som jeg i dag, tre år senere, leverte til trykk. Oi, nå skriker en ung alkoholisert kjempe fordi bussen kjørte fra ham, han kaster fulle ølbokser på bussen, han brøler og kjefter på taxisjåføren. Luften blir urolig, måker og skyer blinker med solen.

– HEI, ER DET NOE Å LE AV! Han bøyer seg ned til taxivinduet.

Best å flytte seg fort om han går mer amok i denne retning. Det er ikke trygt noen steder. Han egler seg stadig innpå folk, nå en mann med hvitt hår, nå noen i busskuret, og enda en eldre, de to eldre flytter seg, det ville jeg også gjort. Ikke så balansert dette, nei. Sinnssykdom og ubalanse over alt – det ligger i luften, den er spent som en strikk, luften. Nå går han videre, skrikende. Kanskje jeg burde sette meg inn, plutselig runder han vel hjørnet tett ved ved meg. Hmm, både jeg og datautstyret er utsatt.

Jeg pakker ned tastaturet og laptopen, og tar opp denne notisboken.

Man burde lære å forsvare seg, skriver jeg, fyllepennen blør utover arket, metallpennen er klissete å ta på, blekkets lukt av kjeller blander seg med den av bly og eksos og–

Jeg skvatt til.

Noen kom listende mot meg rundt hjørnet.

Men det var bare en eldre dame med vonde føtter.

Ja, man burde kunne forsvare seg selv og andre om noen angrep. Men det er jo tidkrevende å bli bra nok i f. eks. jiu-jitsu, jeg skvetter til hver gang noen passerer på en rar måte, og slike passeringer er det nok av – likevel sitter jeg og liksom venter på at den gale ukontrollerte og ujevnt skrikende skal komme. Minner fra barndommen og ydmykende juling sniker seg innpå. Solen varmer, men den sorte americanoen smaker natt og kjellerrom. 

Ungdommer strømmer på og forbi meg her på den smale svingen mellom caféen og rundkjøringen. Jeg venter på bedre tider, men risikerer en gal ruset midt i fanget, det sies at de på amfetamin er farligst, de vet ikke hva de gjør. Hører han skrike i et sett like i nærheten. Og så …