Dagbok og tanker om min far som døde 20.9. 05.

25.8. Kl. 11.46. Ser ut. Solen ser bort fra meg, skyggene står der med en følelse av ikke å finnes, i meg – jeg ser ut, men ut ser ikke inn, ut har nok med seg selv.

Og bak det jeg skriver ruller musikken av Debussy, ruller og ruller, og triller oppå der igjen, i høyre hjørne står det: Arabesque No. 1.

Står her og skal skrive og blir mer og mer urolig. Det er så mye som ikke vil skrive i meg, som vil løpe ut som en hest – som ruller med øynene, og vil løpe ut. Mer og mer alvorlig blir dette livet, etter hvert som vi nærmer oss den statistiske alderen for død.

Jeg tenker på min far. Angsten som en klo i ham. Samtidig fornektet han sykdommene, lot som om de ikke var der, og så var han den sykeste av de syke, et under at han kunne gå på to ben. Han beveget seg rundt til det siste. Spratt frem fra mattrallene da vi besøkte ham på Rikshospitalet. Han hadde gjemt seg. Hans form for humor, en uke senere var han død. Jeg får lyst til å slå nevene i skrivebordet. Alltid vil minnene fra de sykebesøkene følge meg. Jeg begynner til og med å snufse nå, hviler hodet i hendene.

Jeg ville bare skrive meg inn i dagen. Det blir mer alvorlig når man nærmer seg siste del av livet, spesielt når du nærmer deg 65, tenker jeg, ja, akkurat det vippepunktet, når du er nærmere 70. Siste del av løpet – og du har heldigvis for vondt i knærne til å spurte:)

Og nå tenker jeg, hvorfor sa jeg ikke det til Hetland – som ringte i går, og skulle snakke med meg i et kvarter om hvordan få ut skrivingen min til mange tusen – at jeg skrev om det forgjengelige, om liv og død, om det som betyr noe. Jeg ble egentlig overrasket da han avsluttet taletiden og sa:

– Jeg ble tatt på sengen, jeg klarte ikke å se noen måte å promotere din bok på. Beklager.

– Det er dagbøker og erindringer, sa jeg.

– Ingen er interessert i livet til en ukjent forfatter, sa han. Og jeg sa:

– Ja, det har jeg jo tenkt selv ... I korte mørke øyeblikk, kunne jeg lagt til. Jeg har bare tilfeldigvis brukt mitt liv, det løp liksom bare i veien, kunne jeg sagt. Men det hadde ikke hjulpet.

Skuffelsen var såpass stor, at jeg straks tok fatt på redigering av et dagbokstykke – slik man fort må opp igjen, etter å ha falt av hesten.

Jeg skriver jo noe som gjelder alle, spesielt de over 50, kunne jeg sagt, jeg skriver om hvordan forholde seg til det at vi skal dø, om det er noe etterpå, men ikke bare det, herregud, det er jo humor. Men jeg kan kalle boken for Liv og Død, nei, nei, nei, for pompøst. En dagbok skal også være uhøytidelig. Nei, den kan være hva faen du vil, høytidelig, uhøytidelig, hva du vil, den skal bare komme – som ugress i skrivingens hage, så enkelt, bare la den komme – la den løpe ut midt i veien, la dagboken komme. Som livet. Som døden.

Min bror og meg var de eneste, ja, de eneste i hele verden, som besøkte min far. Kan det være mulig, han hadde da tusen venner ... På syttitallet, ja.

Jeg vet ikke om noen andre, men det er rart. Kanskje han ikke orket. Min far var sterk og svak. Det var kun et døgn vi hadde på oss til å si lykke til, eller skitt fiske, så skulle han rulles inn til hjerteoperasjon.

Men det skjedde ikke:

Det ble flere dager. Operasjonen ble først utsatt en dag, så en til.

Vi var der hver dag, lengst under operasjonen, og etter operasjonen, fire dager i koma, så ble han oppgitt, tirsdag 20.9.2005, enda ikke 76 år. Den gamle modellflygeren og seilflygeren ble koblet fra, og så fløy han, det vet jeg – at han fløy. Alt før han ble koblet fra, besøkte han sin kone i Arendal om natten, og han sa hun ikke skulle være trist. Da forstod hun at han ikke ville overleve.