Dagbokbrudd fra tidlig vår (AI-bildene generert av forfatteren).
3.3. kl. 11.42. Fuglenes rop blir villere og villere, mer og mer insisterende, noen sier bare tvi-tvi, men så hardt at jeg lurer på hvordan jeg skal klare våren. De lød bedre i Ebbo. Fuglene og skogen bodde liksom i samme byggverk. Det er så mange forskjellige trær rundt vårt hus, men ingen skog, kun et lite tilløp til skog – opp skråningen, som flater ut og faller i et stup som lander i gangveien.
En vag katastrofeangst følger meg i det jeg går ut på det mørke kjøkkenet for å hente brettet med refluxtabletter.
5.3. kl. 11.47. Dagene tyner seg videre, tyner seg gjennom timeglass og det som verre er; med frykt, kamp, håpløse håp. Men også glede og oppfylte drømmer, i hvert fall i drømmene. Grått som vanlig ute. Sol ville skremt meg nå. Vært grått siden i sommer. Avløst av hvitt fra den høysete vinteren på tiår, hvitt med en underlig kjemisk grønnfarge i hulrommene.
Tygger på en gulrot og er ikke noen steder. Kroppen er min vikar, den gjør jobben, den spiller meg på en overbevisende måte, jeg lar meg lure.
Klokken ja, datoen ja, 6.3. og 11.41, akkurat her i skrivingen.
Jeg leste at forfatterforenings-stipendene går til forfattere som alt er millionærer. Det er til å bli kvalm av og sier jo fucking alt. Og når Knasse fikk mesteparten av stipendpengene i fjor er det til å spy av. Ja, ja, han har jo mange barn å fø på, bor nok dyrt i London, kan man si, men dette blir jo helt galt, pengestøtten skal liksom hjelpe forfattere som må bruke sin tid på å jobbe i stedet for så skrive. Nå skytes disse i ryggen.
8.3. kl. 10.41. En dag har stanset på symbolet sol i den enarmede banditten, og symbolet på den enarmede rullen, det lyver ikke, her inne i rullen er det sol på skriverommets veranda – vår veranda, vår sol, vår vår, der ute, her inne, overalt. Det er ikke løgn at solen skinner, at den skinner overalt, selv skyggene smiler, om enn litt sjenert – på denne dag, på kvinnedagen og min brors bursdag, jeg husker den dagen for 58 år siden; med sort, bredt gelender bøyde dagen seg opp til fødeavdelingen, jeg husker sneen som smeltet i haven i Lier, jeg husker at jeg stod alene i solen på plenen som var våt av gammel vinter, alt smeltet, min mor fødte, min bror ble født, 58 år siden i dag.
