Dagen jeg fikk nok.

2007 tikket ut, og på nyåret kom meldingen – husleien skulle opp, jeg sa til min psykolog gjennom åtte år at jeg ikke hadde råd til å bo i Oslo, han kunne ikke hjelpe meg uansett, utover det å være der og høre, men jeg brydde meg om han, og å lære å bli glad i noen er en del av all terapi, vi tok hverandre i hendene: Rådhusklokkene klang, de som alltid blandet seg inn i konsultasjonen som var like lang som en fotballomgang. Publikum var ham, lagene var meg.

– Ta deg en time hvis du kommer innom Oslo en gang, sa han.

– Ja, men jeg håper ikke det trengs, sa jeg.

– Kanskje jeg trenger det, sa han og lo litt, – jeg må jo leve jeg også, ansiktet var blitt herjet og rynkete, han var en ung mann da vi begynte. Jeg følte med et stikk av klarhet at det var min skyld, idiotisk, men jeg hadde karikert han i mine surrealistiske manus.

Og i dagbøkene skrev jeg at det noen gang føltes som om det satt en annen pasient mellom oss, den han trodde jeg var. Du kunne ikke si alt til den lille korthårete mannen. Han var den typen som ble mørk om du ble mørk, skitten om du blotter deg. Han søkte harmoni. Han så ingen grunn til å gå ned mine kjellertrapper, det var kaldt og trist der nede. Jeg skrev at vi lekte psykolog og pasient. At det ikke var the real thing. Jeg skrev at vi kastet bort tiden. Men det var ensidig, jeg glemte kontakten vi hadde. Han bød meg kaffe og et rom med persisk teppe, et mellomrom, et arkimedisk punkt midt i oslolivet.

Etter 17 år i tigerstaden stod jeg uten lommer i skjorten. Snart 48 år. Og tilbake til start. Jeg gikk hjem for siste gang, min bror kom med en diger leiebil, han vasket avtrykkene av de store speilene på veggen, veiene til Arendal var bare, men de hadde meldt snø. Låste meg inn i den nye sokkelleilighet. En lukt av kjeller og forlatthet tok i mot meg med åpne armer, mens jeg løp inn med sekker, kasser, poser. Både jeg og min bror bøyde oss for taket, det raget fem centimeter over oss, men presset seg på med hele huset. 

Var dette siste stopp? Var det tilbake til start? Gå direkte i fengsel? Jeg klarte ikke å bry meg, svaret ville tidsnok ramle over meg, jeg svippet min bror hjem til Saltrød, fylte bensin, kjørte varebilen til Gromstad Auto, puttet nøkkelen i en sprekk, gikk ned til byen, opp til leiligheten og inn i mørket, fant bryteren og redde opp sengen på det kalde nakne soverommet, nå begynte jeg mitt nye liv, enda en ring var sluttet, den første på lenge. Jeg så ut mot en stripe med hage, langt nede lå Tromøysundet med lysene til en langsom lastebåt. Neste dag begynte snøen å falle.