De døde henger enda i trærne

23. 3. Kl. 11.31 Eikebladene er blitt enda eldre, og så lyse og så tørre at selv den råtne brunheten falmer. I går så jeg små knopper på begge sider av de døde bladene; de nye leieboerne presser på, de føles nok som kvisespreng – som brystspreng – for det lille treet.

Kan jo ta en tur ut på verandaen og se om de har kommet seg noe videre.

Nei, lite har skjedd fra i går. For kaldt i luften. Men jeg så det igjen; knoppene snek seg ut i enden av stilkene der bladene henger to og to, de gamle skal skyves ut av de nye, og det skjer snart.

– Du kan velge om du vil føle deg som en skyteklar knopp, en rakett, eller et gammelt løv med et dødelig fall i kroppen, det et er opp til deg. Sier jeg til meg selv.

– Jeg føler meg som begge deler, svarer jeg.

– Legg vekt på den ene, sier jeg, hvem jeg enn er av meg, til meg selv.

Drikker aroniabærsaft med samarin på toppen, pulveret sliter med å synke i den leppestiftrøde saften, det hvite pulveret blir liggende på overflaten, farges rosa og gir fra seg en stikkende, fresende lyd, det er fra bobler som vokser og sprekker. Tar en dyp slurk. Setter ned glasset med et smell og en salt og søt smak på tungespissen. Skummet ligger der på bunnen – som spyttet til et barn oppvokst på bruspulver – jeg velter alt i meg, det knaser mellom tennene det kiler bakerst i munnhulen, som smilehull.

Inni grenene som slår rundt seg, bruser det også, om to uker vil det høres. Et grønt brus.

En egen vårtørrhet i rommet visa vie – rommet med uendeligheten til tak, skogbunnen til gulv. 

Den 20.3 var det vårjevndøgn.

Den mest balanserte og den mest ubalanserte tiden. Mest balansert fordi dagen og natten er omtrent like lange. Ubalansert fordi det er et vippepunkt – en dødskamp for det døde, en livskamp for det levende. Til høsten blir det motsatt.

Jeg faller ut av redigeringen av en skrekkelig lyd, hårrøttene krøller seg, jeg slipper å ta permanent.

Det er katten, den skraper på døren som jeg løper og åpner.

– Skal Pippi ut?

Den stanser opp.

Så begynner den å sparke seg hyperraskt i bakhodet.

– Skal Pippi klø seg litt, for å tenke seg om? Jeg åpner døren til soverommet, – skal Pippi ut?

Den bare står der.

– Skal Pippi ha mat?

Den slikker seg rundt munnen, jeg går mot matskålen. Den står stille. Jeg peker på matskålen.

– Mat.

Jeg peker mot soveromsdøren.

– Ut. Mat. Ut. Mat. Ut. Jeg peker høyre-venstre uten stans. Den virrer på hodet og ruller med øyene.

Jeg åpner døren. – Pippi ut?

Endelig reagerer den.

Jeg slipper den ut på plankegulvet som er sort av fukt, ispedd utbrudd av grønske.

Fem minutter senere er katten på vinduet. Jeg åpner verandadøren.

– Skal Pippi inn?

Den stryker gjennom åpningen og sier: – Goes without a saying, uten å si noe.

    En lyd av raslende døde trenger seg inn på soverommet – vinden river i døren, jeg ser ut, bladene henger enda, jeg presser døren igjen.