Hvor er de som forsvant og hvor er vi som enda lever

18. 9. Kl. 11.30. Våknet med ekstensiell uro. 61 år, tenk så kort tid det er igjen, det eneste jeg kan håpe på er alderdommen, at jeg får oppleve den gradvise nedskaleringen med plagene og frykten som følger med, alt annet er verre. Plutselige kan jeg forsvinne, tenkte jeg og det verket i brystet av angst, men den følelsen i brystet, den er jo ikke meg, tenkte jeg, det hjalp litt, så ringte klokken, og K sa at hun måtte sove nede i morgen, jeg vekket henne klokken to og sa at hun snorket, og etter det fikk hun ikke sove. Men hun la seg under armen min for første gang på lenge. Jeg sa at jeg våknet med panikk:

– Tenk på alle de som er døde, som gikk rundt her i Arendal som om de eide verden, sa jeg. 

Og jeg tenkte på min far. For en ganske kort stund siden, og en evighet siden, 18 år siden, gikk han rundt her med en mine som om han eide verden, eide kroppen sin, huset sitt, situasjonen sin, gikk han rundt som om han aldri skulle dø. Og jeg tenkte på alle de andre som eide byen da jeg var barn. En by av døde finnes i vår by. Og en by med vi som enda lever, vi som eier livet vårt, kroppen, verden – før også vi er blåst bort, sporløst forsvunnet, ingenting igjen av oss, ikke en duft i luften som de levende puster i.

Vi må skynde oss, vi må våkne, vi må finne ut hvem vi er, vi må, vi må før vinden river oss av veken. Men hvordan? Vi går bare her og surrer, prøver å summe oss, og så er vi døde.

Men hva kan man gjøre? Jeg går hver dag og prøver å være. Hvor er min væren? jeg åpner en koffert jeg trodde var full, men den er tom, jeg trodde jeg var der, der, der, men når jeg fester blikket er det bare et rusk i øyet, jeg flytter blikket hit og dit, men den jeg er smetter unna, kan ikke engang vite om det er noen smetting med i bildet, for hva om den jeg er bare er noe jeg, et kunstig jeg, har fått på hjernen. Hva om jeg ikke finnes noe sted?

Ja, det kan jeg spørre meg selv om, hvem jeg og meg selv enn er, om vi i det hele tatt er, også videre.

Du må la væren komme gjennom din gardin, du må dra deg til side og slippe dagen inn, ja, det er jo problemet, å sette seg selv bort, så du ikke skygger for solen. Jeg går ut av skriverommet og vasker tresleiven jeg rørte i grøten med, var det en motstand som jagde meg ut? kan være, kan være, sette meg selv bort, skrev jeg, og så gikk jeg bort fra skrivingen, underlig, underlig, ja, men så kommer jeg på noe jeg helt hadde glemt, jeg skulle jo bare ut og tømme kaffekoppen, men da så jeg grøtgryten og sleiven og satte gryten i vann og børstet sleiven, og tilbake hadde jeg glemt alt med koppen som jeg var ute og hentet nå ­– aha, tenker en del av meg, dobbelt motstand, han går jammen ut igjen, den djevelen, lar seg selv glemme koppen, det er det han gjør, sjofle lømmel, unner ikke det tørste mørket sitt en slurk lys. Han som er det stengte rommet solen stanger mot. Sier en del av meg – jeg som er nålen i høystakken  eller ikke finnes.