De siste dagene i landet. Del 2.

Snøen lå tykt da vi dro i den mørke morgenen. Eller prøvde å dra. For problemet var: Bilen ville ikke startet. Den røde boblen var pakket stappfull av alt jeg eide, inkludert en skulptur av kvister og "seil."

Så der satt vi i folkevognen mens snøen strømmet og gaten lå nyoppredd, og bilen var tausere enn snøfallet. Den røde snille boblen ville ikke bort fra Århus. Den var mitt underbevisste. Men jeg hadde ikke noe valg:

Jeg løp ned og banket på døren til sønnen i huset, det var tidlig, men han skyldte meg en for en våkenatt med Heavy-musikk av verste slag, danskene eide ikke musikksmak. Vi dyttet alle tre. Jeg holdt rattet mens jeg skjøv, jeg skled på baken, holdt på å komme under hjulet, fingrene sved, kulden krøp innunder kraven, men farten bare økte, jeg kastet meg inn, og trampet og vred til bilen utstøtte et prust som ikke stanset, Trine krabbet inn, og jeg kløtsjet og giret retning motorveien som lå øde i den stille og fallende vinteren.

– Så flaut, sa Trine og krøp hutrende sammen,

Det neste jeg husker – er meg og Trine og bilen på vei ned rampen i Kristiansand havn, da begynte bilen å skli, det var speilglatt og jeg hadde sommerdekk.

Og hva skjedde så? Nei, det hadde jeg ikke trodd om Trine …

Men vent, jeg husker mer.

Inne i båten ble vi stoppet, vi stod i lukten av drivstoff fra lastebilene og anelsen av spy i luften som alltid hviler over et innvendig bildekk; og på toppen av alt det konkrete bildet av alt dette:

Tollerne. De kastet seg over oss.

Jeg bare ristet på hodet der jeg stod med fremmede hender oppover bena: – Hallo, dere skjønner vel at jeg ville ikke smuglet noe i den bilen. Det er alt for opplagt.

De hørte ikke på det øret, en feit dame snerret til meg, en annen satte kvistskulpturen med oljete "seil" på biltaket, pekte og fikk alle til å le: – Hva skal det derre forestille? Såååå stygt. Trine heiste skuldrene og gjemte ansiktet i hendene.

Den geniale skulpturen ble stående hos henne i et par år, før jeg kastet den i søpla ved neste flukt, den lengste flukten, den holder det gående enda.

De gravde halve flyttelasset ut av bilen, malesaker, rull på rull med nakne damer og menn i alle vinkler, hodet til en 55-årig pensjonist i full sprukken størrelse, plate på plate med famlende penselreiser i akryl og olje, matrester, kartonger, skittentøy, bunke på bunke med notater om drømmer og om livet, Bertelsen, Groff, Ranjesh, Jung etc. Så mye rot og gris var det at sjefen rettet seg opp og ropte: – Nei, dette gidder jeg ikke. Stikk. Og få den kjøteren unna. Han pekte på meg.

Men det gjaldt schæferen som dro i båndet og strittet med hele ryggen og ville inn i bilen, øynene var skinnende av abstinenser, etter dop eller et saftig bitt. Det lå to gram med hasj klistret under setet, fant det ut senere, aner ikke hvem som gjemte det der. – Ikke glem misfosteret, skrek tolleren, når vi smalt bilen rundt oss. Jeg åpnet døren og stuet mesterverket inn.

Vi var på vei ned den isete rampen, og bilen begynte å skli. Og hva gjorde Trine? Hun jeg trodde var den snilleste og mest lojale i verden?

Hun smatt ut, jeg måtte skli ned alene, litt sidelengs, litt på tvers, men jeg kom meg i havn.

– Hva gjorde du det for? sa jeg på vei ut av byen, hun satt og skalv, underleppen hang, utsikten grodde bort av snø, motoren på viskerne sang på siste verset.

– Jeg fikk bare pænik, hun så ned, pusten gikk hvit, – men jeg visste at du ville klare det.

Vi kjørte kun i 80 på grunn av de glatte veiene og snødrevet og pusserne som ikke hadde rytmesans og varmeapparatet som streiket og vinduene som iset og fire nestenulykker på grunn av skrens. Hjemme igjen gadd jeg ikke å pakke ut, tenkte jeg måtte videre, men hvor var det? Trine dekket til kveldsmat og ropte inn sønnen fra saccosekk og TVn.

Jeg var bak lås og slå igjen.