De store og speilegget.
Fra en av mine refusjonsår:
9.3. kl. 11.47.
Nei, du lever ikke et godt liv, angst og refusjoner hele tiden. Men du gjør det du kan. Du lever livet til en kommandosoldat. Hvert minutt på dagen kjemper du mot fienden, ligger på magen med øyet i siktet, krabber i livsfarlig terreng, kringsatt av fienden – som skyter på deg med angst og skuffelser. Du lader geværet med pusteøvelser, meditasjon, terapiskriving; og fienden nøler.
Ute er det lysblått blant solgule furuer, luften står på spranget. De har meldt snø. Stille på fuglefronten. Men i det fjerne; en skimrende tone, en rask krusning, som drømmen om en pike da du var gammel og alene og skrev og sov og drømte i et lite kott.
Kikket mer på Espedals Dagbok. Han skriver om skriverommet, om utsikten innover, utover, bakover. Han skriver om skrivingen. Om konen som døde. Om sin frykt for å dø. Han sier han er helt sikker på at det ikke er noe etterpå. En tynn, men dyp bok – sprø is på et tusen meter dypt tjern. Han lager dynamikk – han skriver om utenlandsreiser i kontrast til skriverommet, samtidig er selve rommet en reise.
Hva er det å lære her?
At du kan skrive dagbok og få en historie og en bok som fungerer. Hadde jeg gjort det samme, hva da? ville jeg bli utgitt eller oppgitt? Stilen hans er mer komprimert og poetisk enn i Den Refuserte som jeg fikler med nå. Vil ikke pusse for mye på teksten – da ser man snart ikke meg for bare skrubbsår.
Leste den første halve siden i Paul Austers Moon Palace. Helten, Fog, var på sultegrensen i New York. Da det truet med å bli kjedelig, gikk han over til hvordan den perioden begynte. Han var 18 år og flyttet til New York. Og det finnes ikke noe mer spennende enn en ung mann i en storby. Spesielt når forfatteren skriver at han ville leve farlig og at det ikke går så bra. Jeg tenker på Austers beundring for Sult. Auster er en av to jødiske forfattere som jeg vet beundret Hamsun, nazisten. Singer er den andre. Hamsun hadde en brutal og empatiløs side, som Fante, som også beundret Hamsun, selv ble Fante beundret av Bukowski, som nok satte ham høyere enn Hemingway. Hamsun hugg hodet av hønene når de forstyrret ham i skrivingen, Fante druknet kattungene. Bukowski kunne ikke skadet en mus, men oppførte seg som en dritt. Lennon likte å slenge fornærmelser til folk for å se hvordan de reagerte. Picasso hadde glede av å se damene sloss på grunn av ham. Singer var stadig utro. Lennon hadde en ny dame hver dag, Yoko Ono måtte skaffe ham en egen pike så han ikke spredde seg for mye. Hemingway stod på dekk og plaffet ned sjøfugl bare for gøy, han skulle jo egentlig fiske.
Hvor jeg enn snur meg ser jeg avstumpede kunstnere. Det brutale og de store går hånd i hånd. Og de store er brødrene til den mest brutale av alle: Døden. Den jeg baler med nå, i form av hypokondriske fantasier. Men hallo, alle er vel ikke så fulle av skygger? Nei … sikkert ikke. Det kommer an på hvordan karakteren er knust og hvor mye lys og mørke den slipper ut. For skal du lage en stor kunstner, må karakteren knuses først. Skal du ha deg et godt speilegg må du knuse skallet.
