Første gang Kåre forsvant. Del 2

    – Vi må opp når det lysner, sa jeg, – se hvor fuglene samler seg, de er åtseldyr, de er ute etter å drepe et lite svakt dyr. Så for meg hvordan skjærer og kråker og stær hakket ut øynene på vår stakkars lille katt mens den prøvde å flykte, den som er så tillitsfull og stoler på alle, den har en åpen kjærlighet i blikket, helt motsatt sin skeptiske mor. Da kattungen var et par uker gammel stirret den på potene sine, som om den først da skjønte hvem som eide dem. Jeg slo ut med hånden, trampet over gulvet: – Hvordan greide hun det? Først måtte hun jo inn i mellomgangen og ta på seg støvlettene mens kattungen kom inn, samtidig som hun ikke måtte se den, og så måtte hun ikke rekke å lukke døren når hun gikk, og så måtte hun klare å ikke se at Kåre smatt ut.

– Jo, sa K, – men jeg har fisket til meg kattungen mange ganger når den står ved føttene hennes og hun tar på seg skoene, hun ser den ikke.

Jeg gikk ned i første, åpnet døren til plattingen, ropte igjen ­ – Kåre, Kåre. Lyttet. Men hørte bare vinden i det døde løvet. Jeg bestemte meg for å se for andre gang i haugen med Cs kasser og ting som okkuperte plassen bak den L-formede bardisken. Det var et lite hull i veggen under disken inntil kjøleskapet, men det var jo blokkert av hundrevis av kilo med ting som C hadde samlet seg, uthuset og garasjen var også fullpakket. Jeg flyttet litt på kassen, mest for å få letingen ut av systemet, siste krampetrekninger, det var jo ingenting, K hadde vært her, og ganske riktig, null tegn til liv, – jeg gir opp, ropte jeg ut i mørket, Banjo kom inn, tilkalt av ropet. Begge skvatt av en brå lyd.

Det raste et sted under kassene. Det virket nærmere utsiden av bardisken. Både jeg og Banjo så bak sofaen som var støttet med ryggen til bardisken, ingenting, jeg gikk bak disken og begynte å grave i kassene, jeg dro til side sedimentære lag av min kunst, først malerier og tegninger, så innrammede fotos og til sist skyskrapere med ark fra et eneste manus, mitt første, det jeg brukte 12 år på uten å bli fornøyd. Da hørte jeg et lyst purr, purr, jeg tenkte på den fine fuglelyden til Kåre, kunne den være her?

Mens håpet vokste i brystet, brøt en pelskledd masse ut av kasse- og manusfjellet.

Det var Pippi.

K kom ned: – Fant du noe?

– Nei, jeg trodde det var Kåre, men det var Pippi.

Vi hørte et svakt mijau. – Hva var det? sa jeg, – var det Pippi? Jeg nølte, sjekket badet og katterommet, ingen Pippi, løp tilbake til disken, ny vag lyd, en skraping, jeg ropte, – Pippi, ingen lyd, gikk ut på katterommet igjen. Der i mørket var Pippi.

– Det er ikke Pippi som lager lyden, ropte jeg og løp tilbake. K løftet bort store og små kasser. Jeg hjalp henne, hun stakk armen ned i hullet i veggen under diskplaten og kikket inn:

– Jeg kan ikke se noe, sa hun, – det fortsetter et godt stykke ned. Vi byttet plass, jeg fikk hodet under, tok i mot en lykt. Ny skraping:

– Det er ikke en rotte da?

– Nei, den mjauet jo. Vi hadde lest at katter går i sjokk og kan gjemme seg i sprekker uten en lyd. Jeg dro en genser ut av en Cs rikholdige klesposer:

– Heis ned armen i hullet og se om den kan klatrer opp, hvis det er den da, tenkte jeg, det var nesten for godt til å være sant. Hun heiste ned plagget og så:

– Hei, her er den, den stikker opp hodet! Men den vil ikke. Kom her!

Jeg åpnet skapet bygd inn i disken og plutselig så jeg den, på vei mot meg. Jeg fikk tak i den. Men den stod på stive ben. Umulig å lirke ut.

K tok tak: – Sitter den fast? Den kan jo ikke det. Hun bendte den hit og dit og endelig var den ute, helt stiv og strittende. Vi hadde satt ut leketårnet, og dokassen, så den skulle kjenne lukten, dette hentet vi inn på katterommet og med engang den så tårnet kviknet den til og begynte å leke med en snor som hang ned, så skyndet den seg å gå på do i kassen.

Ikke før hadde vi installert katten på rommet sitt, så kom C, døren stod oppe bak henne, jeg smatt forbi for å lukke, så ikke kattungen løp ut, men der stod det en stor skygge, det viste seg å være hennes beste venn i Arendal, en ung snill mann, da hun gikk i barnehagen sa broren at hun skaffet seg venner bare hun mistet smukken. K fortalte alt til C, men det prellet av og snart var hun i gang med hoing og latter. Hun har mye energi, det skal hun ha.