Del 3 om OP: Vampyren.

3. Vampyren

Det året solgte du huset og slo deg på aksjer, du sopte inn penger, du skrøt av dine intuitive evner som grenset til synskhet. Men så snudde det.

Du tapte. Jeg traff deg full på kafe midt på dagen.

– Hvordan går det? sa jeg, det føltes som en ironi.

­– Du, jeg drikker vin til frokost. Jeg vil ikke si hvor lenge jeg har gjort det.

Du oste av rødvin og tobakk, kom balanserende inn med et nytt glass og drakk det i to slurker. Du så ned og sa at du hadde vært full hver dag i en måned.

Hadde du bare grått. Ledd. Smilt. Hvor lenge var det siden jeg hadde hørt deg le? Du satt på nåler, helt inni ditt eget drama. Du snakket igjen om uhellet for noen år siden; flottbittet, boreliaen, tiden på sykehuset, lammelsen i halve kroppen, du kikket deg over skulderen, reiste deg, gikk ut, og ble borte i et år. Da jeg traff deg igjen var du gal. Eller slik virket det.

Du kom fra en boenhet i Byglandsfjord, du snakket febrilsk, slo ut med hånden, ble mer og mer intens – politi og helsevesen forfulgte deg, helsesjefen kjørte etter deg i Kristiansand med nedrullet vindu. De sirklet inn dine svake punkter. Du var på konstant vakt.

Året etter flyttet du tilbake. Jeg støtte på deg ved jernbanen. Vi gikk gjennom tunellen til byen. Mens den rå luften la seg på mine bare armer, fortalte du om en skremmende opplevelse:

Du satt og så på tv når synet ble smalere og smalere, du kunne bare se i en liten korridor.

– Jeg fikk tunellsyn, sa du, – trodde jeg ble blind, jeg ble redd, ringte til lege. Du bladde opp et ark:

– Se her. Du presset arket så nærme at jeg knapt kunne lese. Du trommet fingeren i issen. – Jeg har en svulst i hjernen.

Selv var jeg nedbrutt av sykdomsangst den sommeren, og jeg tenkte på det djevelske edderkoppdyret, på flotten som bet ham, på ettervirkningene.

– En syste? sa jeg i et forsøk på å avdramatisere.

– Ja, det kan du kalle det, den trykker på øynene. Bare se på arket. Ta en tablett om dagen, sa legen, da går blodet ut av svulsten, og du kan se. Men tar du to, sa legen, tar du to … da kan hjertet ditt stoppe.

Du løftet en lang finger:

– En tablett og jeg kan se.

Du gjorde et V-tegn:

– To og jeg dør.

Du plukket opp et dokument fra NAV og rakte det til meg. – Du skal være mitt vitne, Ato. Les hver linje. De vil ikke gi meg jobb lenger. DE VINGESTEKKER MEG. Du fektet med de store hendene. – Jeg har ti gode arbeidsår foran meg. Men de vil stoppe meg. Jeg har ikke råd til mat, må gå på narkokafeen og spise. Se her.  Du holdt rundt den magre underarmen med det kraftige håndleddet.

– Det må da være mulig å jobbe om du vil.

– Du, det er en djevel på NAV som står bak alt. Her, ta de arkene med deg hjem. Les hva den mannen skriver, så vil du forstå.

Og jeg forstod.

Det som videre skjedde, hadde en hjerteløs og ond undertone. Eller slik føltes det den gang.