Del 4 om OP. Siste kapittel

Jeg viste de byråkratiske arkene til Jan i en stank av muskelsalve, rå gummi og inngrodd svette. Med andre ord; på treningsrommet i klubben:

– Hva synes du sa jeg? – OP ga meg dem. Han berørte dem så vidt, men trakk fingrene til seg.

– Jeg blir ble dårlig av det, sa han og strakk hendene i været. Da skjedde ulykken: Han snublet i en benk, traff et manualstativ med ryggen. Dumpet ned på den lave vinduskarmen, tok seg til korsryggen, ristet liksom tappert på hodet: – Det-var-den-treningen. Han lo hissig.

Tanken på å kaste arkene la seg tungt i brystet. Det ble som å løfte dobbelt. Jeg slang bort manualene. Shit! Hva skulle jeg gjøre! Arkene måtte bort. De føltes så uhellsvangre. De smittet av ...

Men tenk om OP ble paranoid og ville ha dem tilbake? Han var stadig på døren hos Jan, blakk, manisk, snakket seg opp i sinne, Jan hadde aldri trodd han skulle føle seg truet av sin engang så snille venn. Sist solgte OP ham en forsterker, men den var klissete av rødvin inni, den virket dårlig. Familien til OP brøt kontakten, Jan tenkte på det samme. Sykdommen gjorde OP til det ensomste mennesket i verden.

Jeg veide for og i mot. Strenet hit og dit mellom nedbrutte apparater og en knekt Jan, og benker i rød i skai som passet inn på et horehus. Jeg strøk over de flortynne arkene som OP stanget hodet mot. Herregud. De klebet jo til fingrene. De ville meg noe. Akkurat som manuset mitt, refusert 24 ganger.

Men jeg orket ikke mer. Jeg tok sjansen.

Jeg kastet dem. Det føltes riktig.

– Der hører dere faen meg hjemme, hvisket jeg.

– Hva sa du? pep Jan.

Han løftet blytungt på tvers av smertene, ansiktet strammet seg til en rød og hvit knute.

– Ingenting. Jeg stirret ned i søppelbøtta. Fikk lyst til å rive i stykker de stygge arkene, spytte på alt de gjorde med OP. Men stanset opp. Tanken kom tilbake med ny styrke:

Hva om han banket på døren midt på natten? Hva om han ville ha papirene tilbake?

Kort tid etter traff det meg med full tyngde – et mareritt som plantet en syk stemning:

To skikkelser lå med smadret hode i inngangen til tunellen, de var androgyne, en umulig kraft hadde slått ned på dem. Hodene bak ansiktene var fullstendig flate. Våknet med frysninger i hodebunnen. Ble ikke kvitt følelsen av den voldsomme kraften som traff dem. Jeg ventet i ukesvis, men ingen banket på om natten.

Den siste gangen jeg så ham var midt i Pollen. Den gamle byhavnen luktet av rått hav og kloakk. OP balet med et enormt torske- eller breiflabbhode: Han tredde et lite bjørketre gjennom det og doserte med selvsikre fakter for de nysgjerrige som samlet seg. Flere timer senere holdt han enda på. Han bar en overfylt bøtte med vann mot stedet, han vinglet mens han gikk, bøtten skvalpet i alle retninger. En ny flokk samlet seg. Han fortsatte å løfte på det enorme hodet, som virket slitent. Selv var han full av energi.

Jeg studerte ham lenge.

Tenk hvis han hadde visst det, den sommeren i 94 at han ville stå fullstendig forvirret midt i byen. Han som hadde et lys i seg, en tilstedeværelse, en gudommelig likegyldighet til de trivielle problemer i livet. Han som kunne leve i månedsvis alene eller ta en fest med samme smil. Han som ikke kunne forstå hvordan man kunne falle ned i depresjon. Det var bare å flytte seg fra spikeren man satt på.

Jeg plages enda av tankene på hva det var som traff ham så hard, så ondt. Jeg vet bare to svar som kanskje blir ett: Flåttbittet, svulsten.

Samme år så jeg en liten notis i avisen.

Under hans navn stod dødsdatoen:

................