For et par dager siden skjedde det noe uvanlig.
Akkurat når jeg hadde skrevet FUGLETREKK, REDIGERING øverst på siden, noe jeg hadde utsatt i uker – hørte jeg en dype summing. Jeg så opp.
Høyt oppe, foran klesskapet, stod det en enorm veps i luften.
Jeg fikk frysninger, hva ville den? Røpet det en uhellsvanger forbindelse til Fugletrekk? Hvilken? Fugledamene? Jeg reiste meg og vippet vinduet på vidt gap. Snudde meg mot skapet, og til min forbauselse:
Insektet var borte.
Jeg lette lenge, så i alle skap, ingen tegn. Jeg slo opp på nettet: I Japan hadde kjempevepsen drept tre stykker i år. En ble bitt så blodet sprutet. Jeg fant en afrikansk veps, en geitehams som stemte med det jeg så. Den angrep vepsebol og utryddet innbyggerne, bet av deres ben, vinger og hode og fløy torsoen til sine barn. De hadde mye gift i kroppen, leste jeg
Jeg fortalte det til Jan på treningsrommet i kajakklubben.
– Hva om den har gjemt seg i en skjorte eller en underbukse, sa jeg. – Den har kanskje lagt seg i dvale for vinteren. Da kan jeg glede meg til våren.
– Lykke til, sa Jan. – Jeg har hørt om dem, de er noen djevler.
– Jeg tenkte å låne Ks bidrakt og sjekke skapet, hvis ikke risikerer jeg å få den midt i ansiktet.
– Du kunne ikke tenke deg at den kanskje har fløyet ut?
– Jo, men jeg kan ikke ta det som en selvfølge.
Jeg sa ha det, etter at han som vanlig hadde klaget over at han bare løftet halvparten av sist gang. Halveringen har pågått i flere år, han burde vært nede i 1 grams manualer, manualer for insekter.
Før jeg visste ord av det begynte jeg å rydde ut av skapet. Natten stirret allerede med sin store uttrykksløse pupill. Jeg tømte den ene hyllen etter den andre, ristet de tynne blusene, de krøllete skjortene, de brettede buksene, lot alt vokse til en haug på gulvet. Stålampen strålte inn i skaphyllene, ingen skulle klare å gjemme seg der. Etter at skapet var tømt var jeg fornøyd. Den måtte ha flydd ut bak min rygg. Jeg lot de to små dørene på toppen stå lukket, bak dem lå gamle klær i et krøllete lass. Men jeg trengte en tykk genser som skulle ligge der, så jeg begynte like godt å rive ut et plagg av gangen, gadd knapt å riste før jeg slapp det på parketten. Fant ingen genser, fikk bare pakke alt sammen inn igjen. Jeg løftet den sorte jakken med hette. Ristet den litt. Og noe summende falt på gulvet.
Jeg skvatt bakover mot døren og ropte:
– Å nei!
Det store dyret lå på ryggen, vingene var ikke helt ute, kroppen vibrerte av summingen. Kjempevepsen prøvde å komme ut av dvalen, og jeg, hvis jeg ikke var rask nok, det fikk jeg for meg, jeg ville bli angrepet. Men løp jeg ut så ville insektet gjemme seg, eller vente på meg i en skygge eller bak en lampe. Jeg tok en bok som den jeg skriver i nå, en Claes Ohlson-bok i A-5 med ruter og spiralrygg og klemte den over den store vepsedyret. Jeg trampet på boken en gang, løftet på den, trampet atter en gang. Endelig løftet jeg opp notisboken for å se på resultatet.
Beistet lå knust med tydelige striper på bakkroppen, en seig geleaktig masse tøt ut. Jeg gikk ut på kjøkkenet, viste den til K der den lå klistret bak på boken som jeg hadde gitt navnet "Skriveteknikker.” Først nå fikk jeg bruk for den.
– Det er nesten synd på den, sa K.
– Ja, men hva skulle jeg gjøre, hva om det var en dronning?
– Nei, du hadde ikke noe valg, vi kan ikke ha et bol av afrikanske veps i huset.
