Flukten til Oslo, den første tiden (bearbeidet, dagbok)

20.3. 1992.

Bodde først på den lille hybelen til Helga i herskapshuset på Madserud Allé. Sov på gulvet mellom støvkorn store som hus, men drømte at jeg fløy. En dag møtte jeg en kjenning fra livet jeg dro fra.

På Café Nordraak så jeg den intense skikkelsen til Gøril. Hun satt grodd fast til tegneblokka. Hadde sminket seg, men kan ikke ha brukt speil; ansiktet satt skjevt på, en dobbelteksponering, som ble trippel av en grimase – da hun så meg:

– Vet du hva, peste hun, – jeg ble kasta ut på Cafe 33 fordi jeg satt og skrev, de tyrkerne hater selvstendige kvinner. Hun skulte opp på meg da jeg ikke svarte. – Har du pengene du skylder meg fra reisen? skarret hun.

– Får ikke penger fra sossen lenger, men jeg kan spandere en kaffe.

– Mye koster det?

Jeg trakk på skuldrene, hun betalte aldri kaffen, bommet alltid røyk, brukte ikke penger på annet enn det nødvendige.

– Ti kroner.

– Gi meg pengene, hun brettet ut neven, jeg ga henne en tier.

Hun bet i den med sine spredde tenner. Lo litt. – Du er så falsk, at man kan jo ikke vite.

Reisen satt i meg som en rusten spiker som jeg ikke fikk ut. Hun klikka i bilen, kastet flasken med rødvin så det hvite taket blødde ned på oss, så skar hun seg med lommekniven og fortsatte med det på hotellrommet, da det luktet rått kjøtt rev jeg kniven fra henne og kastet den ut vinduet, det var syv etasjer ned, turte ikke å se om jeg traff noen. Jeg sovnet på gulvet og drømte at Gøril banket på døren nede på gaten. Hele hotellet ristet.

Jeg nippet til den beske kaffen og spurte hvordan det gikk med Ronny. Sist jeg så ham hadde han ranet en innvandrerkiosk med harpungevær og blitt frelst i fengselet. Han gikk med stive skritt og lysende øyne, han slo ut med armene og la ut om Kristus, jeg kjenner Ham i hjertet, forkynte han, men han holdt seg på vommen.

– Vet du hva Ronny sa til meg? sa Gøril. – Han var forresten mye mer mann enn deg.

– Ja, sikkert. Jeg så ikke noe poeng i å være mer eller mindre av det som kalles mann. Følte meg som enn gutt.

– Han sa, du er en EKTE kvinne, du Gøril, det er det ikke noe tvil om, sa han. Og han så på meg med det blikket. Hallo. Hun grep meg i ermet med en hånd og stjal en sigg med den andre. – Se på meg, du er en unnviker. Hun tente røyken. – Det blikket jeg fikk fra han, det er det mest ærlige jeg har fått noen gang. NOEN GANG! Hun veivet med en jævlig skarp penn nå. Jeg skvatt tilbake.

– Har du tenkt å flytte til Oslo? sa jeg.

– Ja, jeg er lei av Arendal. Bare munkelus som deg. JEG MÅ HA ROM!

Hun slo ut med armene med en lukt av svette og terpentin, en fille stakk ut av jakkelomma, hendene var spettet med rød og gul maling, hun var rød og sort under annenhver negl.

– Jeg så Marit på croquisen i går, sa jeg, – hun kjente meg visst ikke igjen.

– Hun sa hun ikke ville prate meg deg, hun prøvde å holde avstand.

– Ja, fordi du har baktalt meg.

Hun kunne svartmale en helgen, og jeg var bare en vanlig idiot. 

– Du lusker deg nok snart hjem. Gøril snøt seg i malefilla så hun fikk tårer i øynene. – Du er for svak for storbyen, dra tilbake til Trine og munkelusene. Du ser gammel ut allerede.

Det stakk et salt spyd i brystet der stoltheten satt – og jeg bestemte meg, jeg ville aldri prate med henne mer.

Jeg reiste meg og snek meg på trikken til min verste venn – og min beste og mest spesielle fiende, trodde jeg:

Maleriet på loftet i Madserud Allé