Den tragiske absurdisten, journal 1.4

4.1. Kl. 15.36. I går leste jeg litt i den tynne boken til den sovjetrussiske absurdisten, jeg la den fra meg mens jeg spiste, men måtte snu den for å slippe de skulende øynene i det nakne smale fjeset. Men på baksiden var det en mindre kopi av det samme bildet, det stirret som bare pokker. Ja, enda med fokusert. På kvelden plukket K opp boken fra kjøkkenbordet, snudde og vendte på den, min stesønn var der også.

– For et skremmende blikk, sa hun og la boken med forsiden ned, – å nei, det er det samme bildet på baksiden også.

– Ja, sa jeg, – han stirrer bare som en miniutgave av seg selv. Jeg holdt opp boken: – Se, han har jo ikke øyenbryn, bare litt, men de er på innsiden av pannebenet. Hør her på hva han skriver, jeg leste opp noen strofer for K og A, – det er så blottet for all tro på menneskene og på at det finnes noen Gud, sa jeg, – alt er bare et meningsløst spill, alt er latterlig og ondt.

– Ja, det er helt naturlig, sa K, – tenk på hvordan det var i Sovjet da.

– Han ble kastet i fengsel og døde der, knapt 40 år.

Den tynne boken har jeg fra Kulthyllen i biblioteket i Fredriksstad, tenk det, Kulthylle med så mange absurde bøker, og så kommer jeg og sier jeg er fra distriktet (løgn) og de vil ikke ha en eneste av de absurde bøken mine, herregud, ikke Etter Gud engang, jeg får lyst til å sende lange klagebrev til alle som har miskjent meg, men jeg tenker, jeg må heller bruke erfaringene, eller i det minste energien i den, til noe kreativt.

– Jeg får frysinger hver gang jeg tenker på ansiktet og det skulende blikket, sa jeg, vi satt ved middagsbordet på stuen og spiste maten fra i fjor, igjen. – Får du frysinger av ting?

– Ja, sa K.

– Hvor da? Jeg får det i hodebunnen, gjør du?

– Ja, høyt oppe, hun pekte.

– På venstre side?

– Ja.

– Der får jeg det også, sa jeg. – Vi mennesker er mye mer like enn man skulle trodd, alt det babbelet om at alle er unike … det er mer unikt at alle er så sykt like.

Jeg tok opp boken med samlede anekdoter av absurdisten, som het Danil Kharms og begynte å lese med mat i munnen:

– EN DRØM

Kalugin sovnet og drømte at han satt i en busk og at det

gikk en politimann forbi busken.

Kalugin våknet, klødde seg på munnen og sovnet igjen og

drømte at han gikk forbi en busk og i busken satt en

politimann gjemt.

Kalugin våknet, la en avis under hodet for at han ikke

skulle gjøre puta våt med sikkelet sitt, sovnet igjen og

drømte at han satt i en busk og at det gikk en politimann

forbi busken.

Kalugin våknet, skiftet avis, la seg og sovnet igjen. Han

sovnet og drømte at han gikk forbi en busk og i busken

satt en politimann.

Så våknet Kalugin og bestemte seg for å ikke sove mer

men sovnet straks og drømte at han satt bak en politimann

og at det gikk en busk forbi dem.

Kalugin skrek opp og kastet seg hit og dit i senga, men fikk

ikke til å våkne.

Kalugin sov i fire dager og fire netter i et strekk og våknet

den femte dagen så avmagret at han ble nødt til å binde

fast støvlene til beina med hyssing for at de ikke skulle

falle av. I bakeriet hvor Kalugin pleide å kjøpe franskbrød,

kjente de ham ikke igjen og stakk til ham et rugbrød.

Og da helserådet som gikk rundt i leilighetene, fikk se Kalu-

gin, erklærte de ham antisanitær og ubrukelig og beordret

boligkontoret å kaste ut Kalugin sammen med søppelet.

Kalugin ble brettet sammen på midten og kastet ut som

søppel.