Det snur. Del 1

Hybelhuset i Enebakkveien 15.

Jeg vil skrive om hvordan alt snudde i 1997. Men la oss først stikke innom min spartanske hybel. Tiden rundt 1996-97 kan trenge selskap nå, den råtner og smuldrer bort ellers.

Jeg bodde i et hybelhus på Vålerenga, det begynte som studenthus og sluttet som et kriminelt narko-kaos. Fra vinduet hadde jeg utsikt til en blokk med naken gul vegg og avflasset murpuss, og under meg; bremmen til en gammel bensinstasjon, nedlagt for årtier siden og en vei med en leddbuss som giret forbi hvert 20. minutt. La oss ta et snapshot fra en dag:

Jeg lå i min smale seng i et hjørne ved døren. Hullkortet var brukket inn i første hull, kortet måtte presses og lirkes før låsen sa smakk. Rare fotos fikk veggene til å se skjeve ut, husker et stort et av meg som drev spøkelsesaktig gjennom rommet, jeg hadde skinnjakke, men i stedet for ben dinglet to skjerf over gulvet. Telefonen ringte fra nisjen mellom 3. og 4.

Jeg løp ut, hørte ingen lyd lenger. Telefonrøret hang og slang, men det var ingen i det. Merkelig. På veien tilbake oppdaget jeg at tidene var gått fra verst til verre.

Nå visste jeg hvor den store stekepanna var blitt av.

Den stod på do-sisternen, og den var ikke full av flesk og pølser og løk. Nei, det var den ikke.

Den var full av bæsj.

Den syke stanken dyttet meg ut, jeg bannet så jeg nesten gråt, det luktet jo mat og dritt på engang, enten så var det noe i panna fra før eller den dritten var forsøkt stekt og krydret. Det ante meg hvem som var synderen: Den nye, sløve med skjegget … Eller var det ... nei, nei, ikke den nylig løslatte kjempen. Han var ikke sløv på den måten, jeg svelget kvalmen og stakk innom kjøkkenet for å lufte problemet. Den løslatte satt alltid der.

– Å, ja, det var der den forbanna panna var, sa den løslatte. Det primitive enorme ansiktet med mer hull enn hud, vred seg i et ydmykt smil. Han ristet på hodet og fortsatte med en syssel som han drev med ofte og som fylte gangene med en sur eim.

Han stekte ganske enkelt en kolossalt stykke kjøtt. Slike saker får du ikke på butikken, det var sikkert noe shit fra slakteren. Mens kjøttet freste et par sekunder – før han hev det blødende både her og der, med et tungt dunk ned på tallerkenen – konverserte han med sin behagelige stemme:

Han fortalte at småjentene var begynt å gå så lettkledd.

– Ja, de tar etter de større, sa jeg.

– Jeg liker ikke det. Han skar av et stort stykke og stakk det i munnen. – De MÅ ikke friste meg.

Ja, jeg er sikker på at han sa det, selv om kjøttstykket fikk han til å mumle. Telefonen ringt igjen.

Jeg sa, – god appetitt, og løp det bena kunne bære meg til trappehuset. Rakk å få lagt hånd på røret – en hårsbredde før den fete gutten med mer kviser enn hud, og mer hud enn hår. Han så ut som noe fra et laboratorie, jeg smilte, han stirret tilbake, jeg sa, – hallo, til røret. Smilet må ha stivnet når AM kom med siste nytt:

Det var hun som ringte nylig, og da hadde noen pustet og stønnet i røret.

Jeg fortalte om bildet jeg tok av henne i gamle Jugoslavia, jeg sa det bar på mitt største håp noensinne. Eller ikke bildet, men et makrofoto av ansiktet på bildet. Jeg bladde opp med en filosofi i den forbindelse. Hun kjeftet meg ut som vanlig når jeg kom med noe smart, sa jeg var en dilettant og en viktigper. Jeg hørte et brak, slang på røret og løp opp en halv etasje, da jeg kikket innom doen var sisternen knust, ingen tegn til hva som var brukt. Jeg hørte et brøl et sted i etasjen over eller i denne. Jeg gkk vaktsomt nedover den lange korridoren, våget meg til  kjøkkendøren, kikket forsiktig inn. Kjøkkenet var tomt.