Det snur. Del 2.

Den ligger til høyre for meg, gulnet av tiden: Søknadslappen til 1. Juryering fra 97. Fikk bare slike, 12 år i strekk, alle radet fra topp til bunn med rød R, for ikke å snakke om neiene fra høyskoler og stipendkomiteer. Jeg gikk i fotsporene til han som sa at maleriene mine ikke var bra nok, han var ærlig der, min far, maleren og grafikeren, Fugerho Bartolomei. I motsetning til ham kom jeg aldri til noe 2. opptak. 12 år og ikke én gang. Det er rart, synes jeg nå. Så sikre de må ha vært i de juryene.

Det begynte med at jeg tok et bilde av Anne Marit i gamle Jugoslavia. Vi satt i en togkupe på en grensestasjon. Lyset gjennom gardinen lå på ansiktet hennes som oransje marmelade. Hjemme igjen fotograferte jeg svart/hvitt-fotoet på nytt, vinkelen på kameraet med makro-ringen forvrengte ansiktet som ble bredt med store uttrykksfulle øyne, det så fantastisk ut i søkeren, og da jeg så negativet senere– og da jeg kopierte bildet, JA, JA, JA! Jeg blåste fotoet opp til 50x60.

Det henger på veggen til høyre nå. Ser opp på bildet for å få greie på om jeg skriver bra nok. Jeg ser opp og hun ser skeptisk ned, jeg forandrer setningen, hun ser litt mykere tilbake, jeg forandrer igjen, og hun lyser opp: – Der har du det. Slik dytter bildet meg fremover, fotoet har lite med Anne Marit å gjøre, mer med en arkaisk gudinne. Bildet ville ikke kommet inn på noen utstillinger nå, det ser jo datamanipulert ut, men har det i seg likevel, synes jeg, det som få bilder har. Det har oppmerksomhet. Det ser deg, det lever sitt eget liv og det forandrer uttrykk hele tiden, mulig at min psyke er en motor for dette, men likevel. Som Mona Lisas vil de øynene følge deg, til verdens ende om de må. Men det er min subjektive mening.

Jeg sendte et dias av bildet til østlandsutstillingen, sammen med tre andre arbeider. I posten kom papiret som ligger her nå.

Jeg åpnet konvolutten og veggen på hybelen min begynte å vaie, for der stod det R-R … G … og R.

For første gang gjorde ikke juryen fire feil, de hadde én rett. Jeg strakk en arm i vært og ropte JA! Nå var det full fart fremover, nå skulle bildet rammes inn og gjøres klar til 2. juryering.

Jeg stod med det innrammede fotoet og ventet på 414-bussen uten for Oslo City, når jeg oppdaget det:

Bildet var skjevt satt inn i rammen og det myldret av bøss.

Tiden var knapp. Likevel trikket jeg opp til den litt arrogante eldre rammemakeren, han gren på nesen, men fikset det, den hvite kanten var like bred hele veien rundt og alt bøss var ute. Men jeg rakk ikke neste buss og når jeg endelig kom til Galleri Skaarer var døren stengt. Jeg banket på med hamrende hjerte, var det ikke en lyd?

Nei.

Jo.

En slepende lyd. Tenkte vagt på Tingen på terskelen, hadde nettopp lest den, stemningen til H.P. Lovecraft levde i meg enda. En stemme lød:

– Hvem er det som banker?

– Jeg skal bare lever et bilde, jeg hostet, det kilte i halsen.

Den knirkende stemmen kunne kommet fra døren selv:

– Det er litt for sent.

Vi diskuterte litt frem og tilbake – døren og meg. Til sist åpnet en ørliten dame, øynene var store og blinde, jeg måtte nesten plassere bildet i armene hennes, men hun tok det i mot. Nå var alt ute av mine hender, nå var det bare å vente.

Og jeg VENTET.

Da jeg fikk brevet våget jeg knapt å åpne. Satt på sengen i fjerde etasje på Enebakkveien 15 og rev forsiktig øverst i konvolutten, viklet ut det flortynne arket til å skrive gjennom i tre eksemplarer, og der så jeg det, ikke en G nå, men ikke en R heller … Det stod en stor A på blanketten. En vill glede bruste i brystet, jeg kjente det ut i armene, jeg kjente det ut i bena, jeg kunne ikke sitte, jeg løp ned trappene og over gaten til holdeplassen, tok 37-bussen til sentrum, snek som vanlig, visste ikke hvor jeg var på vei, måtte vel ta en kopp kaffe med melk og sukker, men skulle gjerne ha noen på den andre siden av den koppen, en jeg kunne dele gleden med, ja, det var noe av det viktigste nå, å ha noen å si det til, si at jeg, den som alle lo av, endelig hadde klart det, jeg, idioten, klovnen, taperen, han som kastet bort livet sitt, den useriøse, overfladiske, jeg hadde klart det, og de, de tok feil – veien min var ikke gal, kampen min var ikke et annet ord for latskap, den hadde båret frukter, å, akkurat det ville jeg si, men ingen var i nærheten, jeg gikk ned på Karl Johan mer alene enn noen gang, men det gjorde null, for jeg var glad, jeg var ikke ensom, jeg hadde mengder av håp. Da skjedde det som ikke burde være mulig.

Blant hundretusener av mennesker i Oslo gikk jeg akkurat på ham, en mann som ikke hadde bodd her på 40 år og alltid satt hjemme. Oftest på sitt atelier med en kniv og en palett. Mannen som gikk i en blanding av frilufts, sportsflyger- og kunstnerklær og luktet svakt av pipetobakk, hvitløk og Old Spice.

Jeg gikk på min far.

Han sa hei, mumlet noe, jeg sa noen ord, og så sa han at han måtte videre, min far, min egen far sa han måtte gå, det var jo han jeg ville overbevise, nå skulle jeg jo si det til han, si at også jeg kom inn, hans sønn, akkurat som han. Men jeg tror ikke jeg fikk sagt det, og uansett om jeg sa det eller ikke, så var reaksjonen hans like tom som himmelen over oss, som om han hadde andre tanker i hodet, men slik var han jo ofte. Jeg ante ikke hva han skulle der i Oslo. Det får jeg aldri vite. Det er 16 år siden han døde.