Det var i de dager jeg søkte et forlag til mine hjertebarn
20.1. Kl. 6.05. 2020. Nå sitter jeg på toget til Oslo … Skal lever et manus til papirforlaget Kolon. De er i mot alt elektronisk. Fant meg et bord i restaurantvognen. Det lukter av kokte pølser og traktekaffe og pappkrus, skogen og stolpene svinger forbi mens jeg svinger pennen, eller rettere sagt tastene, vanskelig å se bokstavene på det eksterne tastaturet. Toget klaprer layd back under meg, som en lat elektrisk skrivemaskin, kunne man sagt. I fanget mitt under tastene, ligger en eske med 339 Etter Gud-sider.
Tenker på andre turer, andre tog:
Fra jeg kunne gå har tog interessert meg. Vi tok tog til min tante og hennes italienske mann i Oslo. Det luktet stekt kanin og båtpoteter og rosmarin i ovnen, min fars prat fløt over hele rommet sammen med lukten av nyåpnet rødvin og røyken fra nytente sigarer, min bror var bare tre år og skrek og klamret seg til den blå bamsen når de ville gi han flere presanger. Han trodde de ville bytte ut den han hadde fått. Jeg fikk min første modelljernbane den julen. Mye senere fikk jeg en lang rød og hvit vogn fra den danske jernbanen, lettheten når jeg løftet vognen, lettheten av plast og små metallhjul. Den julaften fikk jeg et lite damplokomotiv med sort plastskall, men tungt, for det var mye metall i, det var hva jeg fikk, et lokomotiv, husker smaken, lukten av jern og oljet maskin fra lokomotivet. Husker en lett, lett lukt av metall fra de spinkle skinnene på sorte ruglete plastsviller, husker den glatte, glatte følelsen mellom skinneskjøten når de gled inn i hverandre. Jeg fikk en rød transformator med sort spiss hatt til å styre farten, det stod Lima på en sort metallplate øverst. Jeg slapp ut lokomotivet, og så et eget kompakt liv gli glatt og tung over skinnene. Tog er et annet ord på tre bokstaver for meg – et annet ord for Håp.
I går slo jeg meg løs på boksesekken i kajakklubben.
Slo et slag for litteraturen. Slo ti blåøyer og syv knekte neseben på Aschehoug og Cappelen og Gyldendal og Fucking O:)ktober. Jeg brølte for hvert slag, jeg hadde så mye lyd i meg.
Jeg sluttet brått.
Lyttet ut i den salte, kalde luften. Vinduene stod jo på vidt gap.
Hva om Alf og familien kom inn fra padleturen? Det var en fin søndag med sol. Og som vanlig på slike dager var det bare meg på klubben. Jeg sto i skyggen fra en vakker vinterdag og pumpet jern. Når jeg ikke slo og skrek.
Jeg lente meg mot boksesekken og kjente at den ga meg en klem tvers igjennom, jeg slet meg løs og gikk ned i garderoben. Bena skalv under meg.
