Det vi ventet på med frykt

29.6. kl. 9.30. Det er en trist dag til nå, Kåre har ikke kommet i natt, har ikke sett henne siden ved tolvtiden i går, det er altså snart 24 timer siden. Og nå har jeg fem brev fra forlag som skal åpnes, kanskje like greit å vente med dem, blir litt vel mye, Kåre som er borte og fem brev som nok er nei-brev, jeg vet ikke, det er ikke så gøy. Jeg kan jo åpne dem likevel så blir jeg ferdig med det. Legge alle her på rad. Alt nå kjenner jeg en tung og trist følelse, en begravelsesfølelse, det gjør det  ekstra tungt at Kåre er borte, det fine vesenet.

Ja, nå skulle jeg akkurat til å åpne brevene, så ringer K, hun gråter og Anne Kari har sendt bildet av en død katt, og det må være Kåre. Jeg begynte å gråte, og jeg gråter nå. Jeg klarer ikke å stoppe. Jeg ble avbrutt av telefon fra K igjen, jeg får tilsendt stedet der den ble funnet, men nå er den borte. 

– Det var på en sidevei, den kan ikke ha blitt påkjørt der, sier jeg, og nå går det opp for oss at det kan være verre, den kan være pint ihjel, hunden som alltid løper løs der kan ha tatt den, akkurat det med hunden har jeg vært redd for lenge. Men vi vet ikke, K sa den hadde et rart sår på ryggen. Vi bare gråt, jeg gipset etter pusten, klarte ikke å stoppe, den stakkars søte katten, den kom som et lys til oss og så er den kanskje pint i hjel, for en jævla verden vi lever i.  Jeg gråter når jeg skriver det. Jeg må ned å sjekke.

Nå har jeg sett stedet, katten er borte, men jeg har sett bildene, det er to små søkk like under ryggen, det kan tyde på at den er bitt i hjel. Jeg mistenker hunden, det kan også være en grevling, men har ikke sett noe til det her.

K kom hjem hun klarte ikke å jobbe nå.  Utrolig hvor glad man kan bli i en sånn katt.  Jeg tar meg i å se etter den i vinduet. Drømte at den kom inn i natt, at jeg klemte den inn til meg selv om jeg er allergisk, så prøvde jeg å gå med den med bakføttene på føttene mine og ledet den bortover gulvet. K drømte også om den, og våknet med en tanke på at alt var bra. Kanskje den kom for å si ha det. Nå er det slutt på å rope Kåre slik jeg har gjort i halvannet år. Nå er hun død. Får håpe det skjedde fort. Livet er nådeløst, helt nådeløst. Det må man lære.

Jeg hjalp K med å bytte ut gjerdestolper på Øyna, så dro vi hit og ringte på hos russerne som eide hunden. Ringeklokken stod på en liten plankevegg på utsiden av huset, vi hørte hunden først, så kom huseieren ut, han så sliten ut. K viste han bildene av katten på mobilen.   

– Jeg trodde det var min katt, sa han, – naboen ringte på og jeg hentet den, og gråt litt mens jeg gravde den ned, jeg kaster ikke katter i søppeldunken ... men sent på natta så skrapte det på vinduet ... det var katten min, jeg forstod ingenting. 

Han tok oss ned veien og rundt huset for å vise oss graven. – Jeg er syk, sa han. 

– Jeg hører du puster tungt, sa K. 

Han pekte på et område med brun jord, en stein lå på toppen som for å holde et lokk på plass, men det var jo en enkel gravstein, for en annen katt enn vår i utgangspunktet, men nå var det vår katts, den andre var gjenoppstått fra det døde, i ham, om ikke annet. 

– Jeg tok bilder av den og gravde et hull, en halv meter dypt, sa han. – Dere kan grave den opp hvis dere vil. 

Skiftevis raseri og sorg kommer opp i meg, hvorfor måtte den fine katten dø. Men vi, spesielt jeg, har fryktet det hele tiden, har følt at den har balansert på en linje mellom liv og død. Og hva skulle vi gjøre? vi har sett mange døde katter her og noen er bare blitt borte, det er biler på alle kanter. Ks søster trodde den var påkjørt, for det var kommet blod fra nesa.

30.6. kl. 9.58. Med engang jeg våknet tenkte jeg på katten og det meningsløse. Men vi har akkurat snakket om det: De mekaniske lovene kan ikke ha noen mening eller moral – tyngdekraften kan ikke plutselig snu eller oppføre seg annerledes – det er bare de fysiske lovene, og om man treffer dem galt så blir det en tragedie for oss, ikke for de fysiske lovene. Vi var der i regnet i går med våre paraplyer og la på noen blomster med en stor hvit rose i midten. Den beskriver Kåre veldig godt.

– Russerne kan grave graver, sa K, – den ligger nok bra der.

Gråten ga seg litt utover dagen, men det gjorde vondt i brystet og jeg var sår innvendig av gråt. Jeg har aldri grått så mye over noen som over Kåre. Nå forstår jeg hvordan det er å ha barn og glemme seg selv for dem.

– Dette setter ting i perspektiv, sa K, – det viser hva som er viktig, at man er snille mot hverandre. 

– Jeg begynte å se på åndelige videoer igjen, sa jeg. – Det er så tydelig at dyr har sjel, nå forstår jeg hvorfor Ramana Maharshi var så mye sammen med en ku, han sa kuen var opplyst, jeg syntes det var underlig da, men nå forstår jeg det bedre, det kom et lys fra den katten.

Når min mor døde, flyttet hun inn i meg som litteratur, skrev Tomas Espedal. Nå kan katten flytte inn i meg som lys, tenkte jeg.