DØRER

16. 9. kl. 12.19.

I dag tidlig ved nitiden bjeffet Banjo hysterisk på entredøren, K løp ut av dusjen (akkurat som meg senere i dette dagbokbladet):

– Hva er det som skjer? ropte hun.

Det var C som var på døren, hun kom fra et innbrudd i sin nye leilighet, men var ganske rolig, det skjedde rundt klokken seks, de truet henne med et skrujern, rev mobilen ut av hånden hennes og tok med seg stereoanlegget, de kom inn ved å knuse ruten til inngangsdøren og presterte å fjerne håndtaket i samme slengen. Utrolig nok klarte hun å ringe til politiet før tyvene slet mobilen fra henne. Jeg kjørte henne for å hente saker, da jeg fulgte henne opp bakken ropte en mann fra en bil:

    – Hei, skal du stå parkert der?

    – Ja.

Fikk en følelse av å ha gjort noe galt, at jeg var en luring egentlig, en som prøvde å snike seg til noe. Mannen hev seg ut av den bulkete bilen:

    – Få se på førerkortet ditt, jeg er politi i sivil.

Jeg tok meg i å løfte hendene. Så  forklarte jeg det hele.

    – Å, har det vært innbrudd, sa han, merkelig at han ikke visste det. Hva om han bare lot som om han var politi og var gal, kriminell eller helst begge deler? Burde jeg be han vise skilt? Han vekslet mellom et det-er-helt-greit-uttrykk og et mistenksomt ett. Sa jeg noe ørlite skjevt, så var han på vakt, nesten paranoid virket det på meg, men det var vel bare jobben, om han var politi da – og ikke en syk mann som kunne bli farlig. Da la jeg merke til noe ubehagelig som likevel satte skapet på plass:

Han hadde pistol.

Det var en flat kompakt sak, festet i et minimalt hylster over hofta, og jakka bulte ikke den? jo, skuddsikker vest, det var da pokker til forsiktighet. Men det var jo tydelig at han var fra politiet. Han sjekket sertifikatet mitt på en massiv mobil og ga det tilbake.

    – Dette er et belastet område, sa han, – det er derfor jeg er her, ha øynene med deg.

Så gøy for min stedatter da, hun som endelig har fått seg et eget sted. 

Jeg fikk flashback til da jeg bodde i Krumgate-blokka i Oslo mellom 1998-2005: 90% i hybelhuset var narkomane, kriminelle eller krigstraumatiserte afrikanere, eller alt på en engang. En dag jeg skulle ut og ta meg en morgenkaffe stod det to politifolk med maskinpistol i enden av gangen. Jeg passerte dem, prøvde å smile og nikke, trodde de to var hele beholdningen. Men jeg tok feil: 

De var bare hodet på en lang rekke som fortsatte ned trappen til neste etasje. Jeg skumpet borti et maskinpistolløp og en sort kølle, sa unnskyld og snublet videre.  En walkietalkie snakket om et ran på Kiwi, jeg hadde like før vært på Bunnpris rundt hjørnet, stått helt stille og vært irritert fordi jeg ikke hadde kontroll over mitt eget liv – grunnen var to menn som ranet kassa, en av dem med avsagd hagle.

Ja, det var tider det, som de sier. I tillegg var jeg hyperallergisk og tålte ikke å sove på min egen utbrettsofa, selv ikke på gulvet under et laken gikk det å ligge uten å få utslett over hele kroppen, måtte stadig ut i dusjen på gangen for å lindre kløen som var klypende som ildtenger, det var akkurat ikke varmt nok vann til å lindre helt, og jeg måtte være på vakt mot folk utenfor, en gang hørte jeg fra dusjen at det gikk i en drøm, sa jeg drøm? det var feil, dør, mener jeg, gikk i en dør. Det lød mistenkelig nærme, det var vel ikke min dør?

Jeg løp ut av dusjen så fort at jeg mistet håndkledet – plukket det opp, knyttet det på i farten  – og der ute på den trange gangen, der stod det en afrikaner, en av de traumatiserte, det så man på de selvlysende øynene, han var på vei inn på et rom, og det var selvsagt mitt. 

    – Hei, stopp der, ropte jeg, men han ga seg ikke, jeg dro ham ut med makt, mistet håndkledet på nytt, smatt inn på rommet og låste, jeg stod der med flytende grønnsåpe og eksem over hele kroppen, imens rykket og sparket han på den andre siden av døren. Jeg låste opp og sa:

    – Hold opp, du plager meg.

    – Må inn, må inn, sa han og prøvde stadig å kikke over skulderen min, jeg pekte på nummeret, han virret med hodet.

    – Bor du her på 305, du ligner ikke på meg, ikke sant, du bor ikke her?

Han stirret uforstående på meg, men snart rygget han nedover gangen som uken før var full av politifolk, jeg forstod at han trodde at han var i etasjen under, den med gule dører, våre var grønne. 

Og apropos mursteinen, hvilken murstein? Jo, de hadde knust dørvinduet til C med en murstein, og apropos den som jeg altså først nevner nå  – så lå det en dag en murstein 20 meter fra vinduet til kjøkkenet (felleskjøkkenet i tredje på hybelhuset). Mursteinen var først brukt til å lage et hull i den doble dodøren vår og så til å kastes gjennom det doble kjøkkenvinduet. For en kraft. Det må ha vært han som virket så normal, traff på ham i trappen dagen før, en kraftig plugg med krøllete lyst hår som klaget over forholdene på hybelhuset. Det var jeg veldig enig i, sa jeg. Endelig en som det gikk an å snakke med.

    – Og dørene, sa han og ristet på hodet, – de er helt forferdelige, de må bare male dem om, jeg har klaget både muntlig og skriftlig og de vil ikke, men de dørene, de er så grusomme.

    – Ja, sa jeg, – for ikke å snakke om det som er bak dørene, det er noen her som … altså, en hadde et harpungevær som–

Han hørte meg ikke, var for opptatt av problemet sitt.

    – Jeg gjorde det eneste rette, sa han, – nå har de ikke noe valg.

    – Hva var det? sa jeg uten å ane fare.

    – Men så se da, sa han og smilte over hele det kraftige ansiktet, han slo ut med den like kraftige hånden, vi var akkurat kommet inn i gangen.

Da så jeg hva han hadde gjort.

    – Oi, sa jeg.

    – Jeg måtte male alle dørene i blokka, sa han. – Nå skjønner de jævlene at det er alvor. Nå Må de male.

    – Akkurat, sa jeg.

Han hadde brukt sort maling og skrevet med enorme bokstaver på dørene vi passerte. Det stod ord som:

    HELVETE, FAEN, DRITTSEKKER, MAL!, SVIN.

Hvert ord dekket hele døren, og noen bredde seg ut på veggen. 

Jeg tenkte ikke over at dette var rart før mange år etterpå, selv om jeg visste at det var han som knuste dodøren. Hvorfor han knuste vinduet vet jeg ikke. Kanskje han ikke likte utsikten.