Dagbok fra en øde bygd, mens arkene snør seg hvitere
28.10
Nei, søvnen er ikke min venn lenger, den favner meg ikke som en mor favner sitt barn, den vrir og vrenger på seg og holder på å knuse meg med sitt fravær – som opprettholdes av vibrering i brystet, en during som lar meg ligge på ank, fra jeg lukker øynene til jeg setter føttene på det iskalde gulvet.
Jeg var hos legen i gågata, jeg er en gjenganger der, men som han sa i begynnelsen; du kan jo være syk selv om du er hypokonder, det har han visst glemt, gadd ikke engang å sette stetoskopet i brystet mitt. Og nå angrer jeg på at jeg ikke var mer pågående.
Jeg karer meg opp og tenker, selv om klokken er vrengt en time bakut, selv om søvnen ikke vil dele seng med meg, selv om jeg har sovet lite i to uker, så er det ingen unnskyldning, du må stille opp på kontoret hver dag, stille opp for arbeidet, arbeidet er din sjef, husk det.
Utenfor drysser snøen. Et oransje øye flakker bak meg, jeg merker blikket over hele rommet, se som det flakker, det oransje øyet i ovnen, det knitrer i gamle trær som engang stod grønne, nå skyter de bare ildblader som flakker over veggene til en gammel forfatter, ja, han kaller seg det – selv om han ikke blir gitt ut av store forlag – en forfatter, det er ingen beskyttet tittel, ikke gammel heller, så jeg kaller meg gjerne en gammel forfatter. Det knaker og spraker og knitrer i trærne i ovnen. En liten skog i vinden, en skog med oransje flakkende blader, en oransje skog med en liten pike og en liten gutt som går dypere inn i det umulige. Og jeg skal skrive, men vet jeg hva? nei, så jeg skriver bare, ser opp på snøen som kjører sitt vinglete løp og legger seg igjen og igjen og igjen og prøver å sove seg fast til åkrene.
Jeg tramper videre over dette lille klaveret av taster. Jeg skal skrive det jeg ser, jeg reiser meg og roter med raken i ovnen, gnister fyker ut i rommet, og en lukt av trærnes indre, av ovnens vom. En drage bor der inne. Krukken med gull, dragens ild – er det slik jeg ser på forlagene? Ildsprutende manusbrennende drager som vokter på krukker av gull? Alt umulig som man vil forsere er drager, drager, drager!
Jeg kjenner etter, ingen vibrering nå, tror det må være muskulært, det trodde nok legen også. Men det er klart, slike episoder bringer meg litt ut av skrivingen, og planer om lansering av min nye roman, Verden går under.
Ute leter snøen, en stim av hvite fisk i vinden …