En annen side av reisens begynnelse. Kåseri Rimini, del 2

17.9. Gardermoen. Det knytter seg i mellomgulvet, K peprer meg fordi jeg sier at det kanskje går tog fra flyplassen utenfor Bologna, i og med at buss er så dyrt.

– Kan du ikke bare høre!!! freser hun. Det går ikke tog. Hun har sjekket alt, sier hun, og ja, kjempebra jobbet, men hadde det ikke vært for meg ville det ikke blitt noe tur, for hun holdt på å reise uten passene. Merkelig hvor lite det skal til før magen reagerer, kjenner mellomgulvet helt inn til ryggsøylen – varm i ansiktet, svetten gnager seg ut av pannen, armhulen, ryggen, det prikker og klør, jeg MÅ skrike for ikke å bli kvalt, jeg freser, jeg roper, men det høres puslete ut:

– Jeg gidder ikke være med om det skal være sånn, roper jeg.

Nå kjefter hun på meg fordi jeg spurte hva car pool var.

– Høres ut som bil-svømmebasseng, sier jeg.

– Det er deling av bil, sier hun og det MÅ JEG SKJØNNE!

Og jeg blir rasende igjen. Roper tilbake. Høyt nå. Dette er jo pinlig. En eldre dame ser på meg, øynene smalner av hat, dette gjør meg utrolig usikker, hun må ha opplevd en vanskelig ektemann. To fiendtlige damer på engang, det blir mye. Nå må jeg ta meg sammen. Men nå freser K og veiver med armen. Den eldre støtter henne med et bekreftende, og jeg vil si, hevngjerrig blikk. Hvorfor freser K? Fordi jeg sier at når det er seks kilometer til busstasjonen fra flyplassen i Bologna, da kan vi jo taxi. Men hvorfor gjør dette henne rasende? Fordi det er en selvfølge vel.

Ja, ja, dette begynte lovende. Må prøve å forstå at hun har båret mye av ansvaret for turen.

Flyet til første landing (Wien).

Vi får snart et gjensyn med flyplassen fra i sommer, om vi når så langt. Får bare håpe at ikke spådommen til hode-stemmen ikke gjelder på denne flyturen. Nå klør en astmatisk oxfordstemme i øregangene:

– Ready for take of, sier stemmen.

Men vi taxer i det uendelige. En råtten lukt i nesen.

– Hva er det? sier jeg.

– Det stinker som sure sokker, enda, sier K, men hun mener min bedervede nesespray som hun testet på kafeen, jeg fikk låne hennes, hyggelig, vi er bedre venner nå, tror jeg. Hun er bare litt latinsk, eller skal jeg si finsk? Men hva er det som lukter, et lik i lasten, en glemt blindpassasjer? ha, ha.

– Vi taxer nesten helt frem til Wien nå, hvor skal det ende? sier jeg, i himmelen, tenker jeg.

Det sparker fra.

Ryggen brettes utover setet, der stiger vi, der synker vi sammen.

DUNK! Hjulene opp.

Vi ristes instendig og dedikert, vi vippes motsatt, vi ristes mer.

Kl. 20.26. Buss Bologna-Rimini – etter tog fra flyplassen. Mørkt som om vinteren, varmt som om sommeren, grå asfalt, grå høye vegger, nesten østblokk dette.

Kl . 22.57. Chi burdlaz garden. Rimini. Vi er innenfor de grensene der min far åpnet øynene for første gang ­– min fars øyne som så mye, var vitne til mange malerier, og til fødsler av tre barn, før de lukket seg i byen vi fløy fra i dag. Kanskje de øynene har åpnet seg igjen et sted. Kanskje de er blå nå. Han sovnet inn i et bygg som lignet et flyplasstårn, det nye Rikshospitalet.

– Det går for fort med fly, sier jeg. – Det er som en dårlig roman.

– Er det?

– Ja, man bygger ikke gradvis opp og lar landskapet utfolde seg i et tempo man kan få med seg.

Jeg mener sjokket med å stå opp i Arendal og spise middag i Rimini.

K er oppslukt av den fristende menyen og nikker bare til det jeg sier, eller er det til de gule sidene med fristende alternativer.