En forfatters arbeidsdag/syklende rundt i Oslo.

22.5. kl. 14.25. Kaffebrenneri under Rådhuset, sterk vind, Aker brygge blafrer i vinduet. La meg tidlig, skulle kjøre frem og tilbake til Oslo alene, og det jeg fryktet skjedde: 

Våknet tre på natten, prøvde å skynde meg å sove, det var en tabbe.

– Man skal ikke undervurdere fire timers søvn, sa jeg til K, før jeg strøk på dør, kastet meg bak rattet, famlet meg frem til trykkeriet i Groruddalen, lastet inn mine nyutsprungne bøker og satte kursen mot sentrum med eksoslukt i nesen. Sist fikk jeg solgt én bok, det var til den snille kjempen på Norli Universitetsgaten.

Etter at GPSn hadde løpt meg i ring et par og tredve ganger, måtte jeg overta styringen for å finne parkeringshuset. Jeg hev sykkelen ut av bilen – og tråkket den til verst tenkelige sted:

Norli Eldorado – en hule voktet av en rasende butikksjef som har avvist bøkene mine i alle år. Men jeg fikk meg en overraskelse ––– etter å ha brøytet meg gjennom en festkledd menneskemengde i den lange og kronglete butikken, antagelig en premiere: Den tidligere terskelvokteren var der ikke. Han var byttet ut med en yngre mann.

Den unge så på boken, snudde litt på den. Jeg kikket over skulderen, en annen kjempe var også borte – kopien av verdens høyeste mann, 2,72 fra topp til tå, kanskje sjefen som hatet bøker og mennesker hadde felt ham. Avløseren så fort bort på meg:

– Den virker spennende, jeg tar to.

Jippi! Jeg syklet til ARK Egertorvet og hadde lyst til å hilse på alle, men det ga seg når solen brøt frem og det stakk og sved på hender og i ansiktet der leppene endelig har kommet seg fra forrige angrep. – Dagbokroman som grenser til novellistisk roman, sa jeg og det hørtes bra ut, fortsatte med det på Ark, og på Norli der den mindre kjempen tok i mot meg, han var vel knapt to meter, og plutselig hadde jeg solgt seks bøker, wow.

Jeg sveivet meg opp til den arrogante mannen på Tanum Litteraturhuset, stilte meg foran disken, det sved i lårene, kafeen stirret bak meg, bokhandelen stirret bak ham, og akkurat da kom jeg på det – maktspillet hans sist; bare sitte der og hakke på maskinen mens jeg ventet, og jo, jeg måtte vente nå også, jeg ble urolig, kikket bak meg på gjestene, hva spiste de? jeg bladde mentalt og fysisk i Hoems bøker, de lå utover disken alle som en, kikket på noen aviser, Le Monde på norsk, Kina overtar, Jinping og Trump håndhilser foran sine to flagg, ut med USA, inn med Kina, rakk å lese hele avisen i tankene før jeg avbrøt min egen taushet, og stotret, – unnskyld, eh …

Han så opp gjennom de runde brillene med det kraftige ansiktet på alle kanter, en elegant trimmet liten bart, jeg sa:

– Dagboknoveller som grenser til … etc. etc.

– Ikke sant, sa han, som om det var sagt tusen ganger.

Han så lenge på boken, leeeenge, bladde i den, leste noen kapitler, føltes det som, var mistenkelig lenge på innsiden av permene og så på innbrettene, så finleste han baksideteksten, før han omsider så opp som for å hente inspirasjon, og endelig kom det:

– Nja, vi kan ta en bok … til kommisjonssalg.

Oi. Det er jo et skritt fra baksiden av månen og tilbake, i forhold til før; helt fra min første bok til min femte – ca. en million ord – har det eneste ordet herfra vært nei. Men nå altså: Ja. Kommisjonssalg med rett til å returnere, men samme det.

Så gikk jeg på Tronsmo.

– Jeg har skrevet en bok som kom ut i dag, sa jeg til Tronsmodamen, – jeg luret på om dere vil ha den hos dere, hun snudde og vendte på boken mens jeg spente meg fra halsen og ned til rottene i kjelleren. Men lot som om jeg kjedet meg, som om det ikke betydde noe som helst. Svaret jeg fikk var: Damen skulle tenke på det, ville se på boken senere, så kunne hun avgjøre om den var verdig til å selges på kommisjon med mulighet for retur. Det dårligste svaret, hun tapte, fy pokker, Tanummannen slo henne, tett race, men han imponerte, avgjorde på strak arm.

Nå sitter jeg og ser ut på rundkjøringen på Bislett der dagen min går i ring for mitt indre øye. Nipper til en dobbel Americano. Syklet rundt i timevis. Begynte tolv, og nå er klokken fem, men fikk klemt inn en Daal Maaki på Der Peppern gror. Solgte to til sjefen på Norli Grünerløkka som alltid sier nei, og en til den private bokhandelen her på Bislett. Den eldre damen spurte om boken min var lokal, hva betydde det? hun snakket jo sørlandsk.

– Fra Oslo? sa jeg.

– Fra her.

– Ok, javisst, jeg har skrevet om Kaffebrenneriet der borte, jeg pekte i vinduet.

– Så det er lokalt? sa hun tvilende, – det er fra området?

– Ja, ja, jeg har skrevet mye om Krumgaten, jeg pekte dit.

– Javel, sa hun med nederlaget i ansiktet, – da sender du oss en regning.

– Hvor mange prosent tar dere?

– 40, sa hun. Wow, det er jo en del, men det viktigste er å få mine barn, bøkene ut i verden.

Burde vel overnattet her, men jeg tar sjansen på å kjøre tilbake med et par innbygde pauser.

Det skramler og slamrer igjen, men jeg skvetter like mye:

Det er vinden. Den blåste ned skiltene på de nærmeste butikkene. Kanskje er det forandringenes vinder. Vindpresset fra noe stort som er på vei, ja, jeg har luft i magen.