En helt vanlig formiddag.

18.11. kl. 11. 48. Biter i en skive med banan, peanøttsmør, solbærsyltetøy, brunost og olivenolje, frøene i brødet knaser mellom jekslene, nipper til et glass melk som biter kaldt i fortennene. Kommer fra tur med K og Banjo:

Forbi kirken prøvde K atter å få hunden til å gå langs veien helt til gangfeltet, men han ville tvers over, han snuste og dro som on a mission, og fortsatte ned Hulveien som faller smal og brulagt mot sjøen.

– Han er styrt av instinkter, sa jeg, – mer enn andre hunder.

– Han er mer intelligent, sa hun, – han har en plan, eller instinktene har en plan.

– Planen har han, sa jeg og lo.

Banjo scannet og støvsuget på kryss og tvers og sperret veien for meg med båndet. – Han er faen meg radiostyrt, sa jeg, – han har en mottager i snuten. Jeg føler meg innestengt av båndet. Det knytter seg i magen; innestengt ute ... det er ikke bra.

K strammet ham inn da en bitteliten hund i bånd bjeffet frenetisk, gal av raseri, som vanlig reagerte Banjo på slik utbrudd med å være taus, ellers knurrer og bjeffer han og blir like gal, nå dro han bare i båndet for å lukte på den lille krabaten, men det var intenst;  han var bare en passasjer på den ivrig sniffende nesen. K dro ham bakover med et rykk, man vet aldri med instinktene.

– Det er vel derfor små hunder er så gale av raseri og lager så høye lyder, sa jeg, – for å passivisere.

– Tror du?

– Ja, de sier jo at man skal lage høye lyder for å jage bort bjørner.

Nederst i bakken kastet en slank langhåret mann seg småguttlett på sykkelen.

– Det er Bård Torstensen fra Clawfinger, sa jeg, – han er i vanvittig god form – husk han er like gammel som meg.

- Ja, han trener mye sa K, – han jogger.

Ved kjølelagerkaia gikk hun mot kontoret, mens jeg gikk en annen vei tilbake med Banjo, det var tre kuldegrader, det brant i den tynne huden under øynene og på nestippen og haken – kulden viser hvor du står, du kjenner ditt ansikt fysisk, du kjenner din kropp som kles i et tynt plagg av frost som langsom trenger innover. Du blir skilt ut fra verden, samtidig som du blir mer i ett med den, siden verden, det ytre skiller deg ut ved å trenger inn i huden din.

Etterpå satt jeg på stua med Duolingo, Banjo liker å være i nærheten da. Han føler seg trygg ved lyden av språket fra mobilen. Og når jeg snakker det, kanskje vekker italiensken en genetisk arv fra hans forfedre.

Der falt solen. Der landet en kjøttmeis på grenen til furutreet, det knaker i de kalde fuglebena, ja, jeg ser det her jeg står. Spyttet ricolaen ned i skålen brødskiven lå på, men pastillen spratt opp og forsvant i luften, bare smaken av malt og urter og en svak svie rundt tungen hang igjen.  Før jeg fant den i solarpleksushøyde, stirrende over den halvåpne glidelåsen i fleecejakken. Jeg harker og skyller ned sårheten i halsen med mer skåldhet kaffe. Aldri har jeg sett en så lys og ja, tørr brunfarge som på de eikebladene. Knaser dropsen mellom tennene; i det samme krafser katten på skriveromsdøren, den vil ut i kuldegradene, ut på tokt, rene kritt-på-tavlelyd – nå klorer den dypere og kraftigere, snart går vel klørne gjennom døra, den sper på kloringen med en nå-er-jeg-forbanna-mjauing som repeteres.

– Skal du ut? sier jeg, men den gjør kuvending, kaster seg rundt, og går mot stua, – nei du skal ha mat, jeg går til skålen, – hakke du mat da Pippi? du har jo mat, jeg klinger i skålen på kanten med neglene, – herregud, sier jeg og går mens den jumper opp den drøye meteren, ikke nok med at maten skal serves, den skal også geleides til matfatet. Eller hvordan det er.

30 sekunder senere.

Pippi står i døråpningen. – Ok, sier jeg, – nå skal Pippi ut, den spretter gjennom soverommet, jeg lukker den ut på verandaen med solen som alt er skrå og anemisk på de få eikebladene ute av skyggen.

Nå kliner katten seg til vinduet, nå kryper den langs karmen, nå dukker den opp og ned med hodet, til den finner meg i det dunkle. Nå fikserer den meg med blikket.

Jeg lukker den inn: – Se så, se så, det vakke lenge du skulle være ute Pippi, det var kaldt.

    Den strener fornøyd mot matskålene, den buskete halen koster snart taket .