Timene før jeg klarte å skrive og årene etter, fra talen på lanseringen 11.11.

Jeg begynte å skrive prosa i 2005, 10 uker etter min fars død, kanskje slapp det fri forfatteren i meg, kanskje var det årets lengste gåtur? Jeg gikk opp til Grefsentoppen fra Nordre Aker, tok en kakao på den gamle restauranten, skrev noen linjer om snøen som ikke falt, og det ble bra, og det overrasket meg, det pleide aldri å bli bra, jeg gikk ned den bratte stien i mørket mellom granene og videre ned til Sentralbanen der jeg sa hadet til hun som ble redaktøren for en bok 18 år senere, hun skulle til Portugal og sol, jeg gikk hele veien opp til hybelen min og natten over Oslo. Å, ja, natt til 7. 12. 2005. Alle datoer har sin egen atmosfære.

Jeg husker stemningen på den tiden, vinteren, skarpheten i luften som begynte å mykne rundt den desemberdagen. Det som hadde modnet i hele november uten at jeg visste det, det var nå klar til å komme ut, tilfeldigvis på Finlands nasjonaldag og Knausgårds fødselsdag, like før min fars fødselsdag. Jeg skulle bare sette meg og skrive en novelle, det i seg selv var et sprang helt tilbake til gymnaset. Kanskje lagde jeg meg en kopp te, kanskje ikke. Det var rom for å skrive langt akkurat da – uten at jeg visste det – jeg gikk mye alene på den tiden, det var dessuten den mørkeste tiden på året, og jeg hadde sluttet å røyke, hadde behov for et stimuli like sterkt som alkohol, tobakk, sukkertøy, sex. Det fikk jeg. Når jeg kom i gang ble skrivingen mat nok, brød nok, røyk nok, sex nok, jeg hadde ikke behov for noe ved siden av, for jeg hadde smaken av skriving i munnen.

Da jeg begynte på min første bok, var det én ting som gjaldt: Skrive i et sett uten pause. Skrive kun det jeg så i hodet. Skriv først og tenk etterpå. Jeg trodde ikke man kunne forandre på noe av det man skrev, jeg trodde bordet fanget. Jeg var nevrotisk konsentrert. Jeg skrev uten å se på skjermen, men da jeg så opp var mesteparten av linjen borte, den forsvant utenfor den gamle skjermen, den som vippet vilt på bordet av tasteslagene. Jeg måtte skyve dokumentet frem og tilbake for å se om alt var der.

Jeg forandret livet mitt. Jeg fylte bokens sider dag for dag og boken fylte dagene mine. Begynte å stå opp klokken seks, bare for å agere ordentlig forfatter. Gikk først en kort tur der oppe på Betzy Kjelsrudsvei. Prøvde å få bilder i hodet jeg kunne skrive om. Så gikk jeg inn på felleskjøkkenet.

Skottet til høyre og venstre – på vakt mot den digre skinheaden som bodde i oppgangen og stod opp tidlig, og den krigstraumatiserte, han som prøvde å bryte seg inn, fordi han trodde min hybel var hans! og han jeg kalte schizo som truet meg med et pressluftharpun i oktober og november, han stod ikke opp tidlig – problemet var at han aldri la seg. Mens jeg stod over komfyren og var var, kokte jeg meg tyrkisk kaffe fra en stor boks – deretter bar det inn til dette fantastiske, dette nye, dette store:

Å kunne skrive på en ROMAN.

Det var jo veldig nervøst, tenk hvis jeg ikke klarte å fortsette, da var jeg ikke en forfatter likevel, da ble det ingen bok likevel, jeg var ferdig, abortert, det var det. Jeg satt huket over et lavt bord og skrev og skrev på min første bok, et eventyr på 1000 sider, jeg bodde på en liten hybel med utsikt over hele Oslo og med narkomane og kriminelle på begge sider, noen ganger klatret de forbi på balkongen, døren lot seg ikke låse, men jeg sov godt på den tiden. Nå ville jeg ha ligget i helspenn, cirka ti centimeter over madrassen.

Jeg lagret på en floppy-disk som jeg hadde på meg hvor jeg gikk, jeg tok den med i dusjen. På reiser skrev jeg på en gammel DELL som jeg fikk av min stefar, sort og kompakt, lukket lignet den en forvokst bibel – og var himmelsk å skrive på.

Årets mørkeste side la seg over meg, mens jeg skrev meg gjennom bokens sider til den lyse siden, til våren, til sommeren, og så var boken ferdig, ferdig! jeg følte meg skitten, jeg følte meg ferdig, jeg hadde gjort en feil, jeg skulle ikke stoppet – den lange skrivingen fikk en knekk som brukte to år på å gro, men jeg ga meg ikke, jeg skrev hver dag i en ubrytelig lenke, og fra 2008 kom det flere bøker, en av dem står jeg med i hånden nå og den står med meg i hånden, så å si, med alle hendene på forsiden, coverfotoet er tatt i 94, jeg kalte det for Sarkofag.

Etter en skrivetørke på fem år, fikk jeg en galopperende sykdomsangst i 2016, det var et enormt handicap, men av en eller annen grunn kunne jeg skrive igjen. Jeg lå og skrev på siden i sengen på skriverommet mens hypokondrien raste. Jeg skrev for hånd, jeg skrev på taster. Jeg skrev stående mot en kommode klemt mot vinduet på et gjesterom i Påvalsby, Finland, laptoppen lå på en bunke finske bøker om gårdsdrift, sykdommer og gamle fly. Jeg skrev mens jeg gikk tur med Banjo, skrev med munnen mot en ZOOM-mikrofon som Banjo rev ut av hånden min og knuste, men opptaket var intakt.

Da jeg var ferdig hyret jeg en redaktøren, Nina Grove Hansen, hun var veldig streng, hun var djevelens advokat, hun var dommedag, men det hjalp meg fantastisk, etter det hjalp Helga Strømme meg med å gjøre historien kortere og mer forståelig og snart hadde jeg en bok på lik linje med de få andre jeg var fornøyd med. Forskjellen var at jeg hadde en proff redaktør, Nina Grove Hansen, det var dessuten min første bok skrevet med sykdomsangst, og ikke nok med det; Helga som har hjulpet meg før, har blitt en mye bedre redaktør på de årene, og hun la ned et stort arbeid. Det tror jeg ga en bok som mange flere får noe ut av, men jeg vet jo ikke. Førsteutkast ble avsluttet i 2017, og sisteutkast, om man kan kalle noe for det, ble sendt til trykk i høst.

Er det noen andre som har historier om hvordan de begynte å skrive historier?