En ny dag
Kl. 11.12. Man kjenner det, ser det, lukter det: En ny dag er avfyrt – samme sol, men på en ny måte. Selv om lyset føles ombrukt og fra andre dager, gamle dager, brukt på ny, for å si det slik.
En dag det er solens humør. En dag det er en ny beskrivelse av solen, som nå bryter skydekket.
Er natten dagens skygge? Er natten et lys jorden legger?
En skygge … tenk om dagen er en skygge, tenk om natten er et lys.
En sort pupille er et lys, for den kan se. Natten er et øye som ser lysår, ser helt til stjernene. Dagen er en skygge; et øyelokk som skjuler himmelens uendelige fall, skjuler soler – som spinner i galakser som spinner i en mer vidstrakt bane enn jeg får plass til i Word.
En ny dag avfyrt – beskrevet med pennehullet av et vindu, som skriver inn det myke skyggeaktige sollyset som blandes med det gule lyset på skrivebordet som ramler ut av lampen med kort stålhals og hette av hvitt glass.
– Husker du meg, sier solen, – jeg er ingen andre enn den jeg var i går, men se; nå er jeg malt overalt på denne dag. Kloden selv er en dyktig portrettmaler. Sier solen, stadig skiftende, synes jeg som skisserer dagen, maler den med tankene dyppet i bulkete bokser med følelser kjøpt på lagersalg. Følelser som tynnes ut i tanker og ideer. Når jeg skriver dette, husker jeg den kvaeaktige sviende lukten av terpentin fra min tid som kunstner, og allergien mot maling og eksemen som angrep hendene til jeg ikke kunne bøye fingrene rundt penselen, men jeg fortsatte å male, det var lyset og livet, dessverre hadde jeg ikke talent, jeg kom aldri inn på noen utstilling.
Dagen er et galleri med variasjoner over solen, dagen har knapt tid til annet enn å bytte ansikter, også her, i min firkant mot skogen og verandaen med sitt tørre og våte plankegulv, alderen og regnet har gitt plankene samme farger som skogskatten vår, Pippi.
Ja, jo, der har jeg skrevet frem og tilbake på det lille stykket i 40 minutter. Skriver den firkantede dagen i vindusrammen inn i min firkantskjerm med firkanttaster til det prikker i fingertuppene og føttene jeg står på føles som om de har gått og lagt seg. Og rundt vinduet ligger andre dager – men også dager i min forestilling av landskapet rundt huset og havet med Danmark gjemt bak ryggen, eller
dagen rundt en sving,
dagen i et buskas,
dagen i vinduene til vår rekkehus-nabo født på samme dag som meg,
dagen i en bil som suser forbi og opp mot Nyli og forbi min nevøs blikk i vinduet,
dagen i et lite liv som summer fra en muggen tomat til en bananbit i skålen – dager i alle størrelser og fasonger som skifter fortløpende, dager under alle soler som er den ene dagen som er og blir hva den var, uansett hva du sier.
