En forfatters arbeidsdag, etter skrivingen

25.4. kl. 15.33. Risør.

Ja, ja, her på denne øde utekafeen i den slake bakken til sentrum - her satt jeg i 86, jeg hadde flyktet fra MB og trodde jeg skulle dø av AIDS, jeg var vettskremt. Kjørte forbi den sprengte fjellsiden der jeg stod fast den gangen, da klatret jeg fra teltet mitt på toppen, men kom ikke ned og ikke opp. Skiltet som jeg fryktet å falle på stod der enda, en trekant opp ned, sikkert skiftet ut, men ellers likt.

Ja, nå sitter jeg med det leketøyaktige tastebrettet på fanget og laptopen på det runde glassbordet med tynn metallkant, en ung mann med sønn setter seg langs samme vegg, en moped rauter forbi, fortauet er av store grå fliser, asfaltveien er enda gråere. Hvorfor er jeg i Risør alene for første gang på 36 år? Alene i byen der jeg kysset min første jente, Bjørns søster, Gro, uten å være det minste interessert, seks år med lengsel på ungdomsskole og gymnas, kulminere i henne, det var som å kysse søsteren min, bortsett fra at jeg knapt nok hadde en da. Det var her vi dro når vi flyktet fra gymnaset ved Evje. Og hva dro vi til? Det kristne miljøet og Gro som oppførte seg mindre kristent mot meg en noen annen jente, det skulle ikke så mye til. Og etter et et halvt år, responderte jeg på henne. Men hva driver meg hit?

Boksalg.

For å klare å selge et bok i uken, må jeg stadig lenger bort, neste bokhandel/bibliotek er Porsgrund og Skien i øst og Mandal i vest, nordover vet jeg ikke. Evje, blir det vel, der vi flyktet fra til mitt første ufrivillige kyss.

Det føltes litt rart å dra så langt med en bok eller to, bare for få et nei, eller et lite ja verd noen hundrelapper. Sist kjørte jeg 70 kilometer til Kristiansand med Fugletrekk i baksetet.

Men det føltes riktig. Som om jeg var på et korstog - en Mission Impossible - med en eneste liten bok. Og jeg tenkte:

Boken merker det.

Altså, når man kjører boken 140 kilometer frem og tilbake, bare den (og til nød en til) da er boken verdifull, og akkurat det trenger inn i boken, og det vil den - etter hvert som vi reiser øst og vest - utstråle. Og folk vil merke det. Og boken ville spre seg med stadig større fart. Det var tanken som slo meg. Og i dag altså, til Risør. To bøker satt i baksetet nå: Etter Gud og Fugletrekk.

Jeg stod og stotret ut en elevator-pitch til damen på Libris, satte meg fast i hver etasje, rettet på støvmasken, klam i hendene:

- Menn i femtiårskrisen ... og så blir konene deres monstre ... en mann som ikke vet at Gud er fanget i ham ... nå vil en ekspedisjon redde ham ... altså, før sorte krefter ødelegger ham.

Damen smilte og nikket til min beskrivelse, men jeg fikk en følelse av at det bare var av høflighet. Etter de to bok-pitchene oppstod en av de lange pausen, de som uvillige butikkdamer bruker, de jeg ikke har god erfaring med. Jeg merket at vi stod påfallende nær, skulle jeg rygge, ville det slå ut i feil? Jeg ble stående i ubehaget. Endelig talte hun, og det hun sa stod ikke i stil til interessen hun viste:

- Da nevner jeg det til de andre. Så får vi se om vi bestiller boken fra Mentor.

Aha. Det samme som avslag. Snedig. Jeg satte inn neste trekk som var harakiri:

- Dere kan bare få bøkene som leseeksemplar, eller sette dem i hyllene hvis der vil ... Så kan dere jo se om der vil selge dem på kommisjon eller kjøpe dem, eventuelt.

Jeg visste det var piss.

Hun sa takk, dro seg i halslinningen som om hun ble kvalt og smilte hyggelig. Jeg skyndet meg ut.

Jeg gikk opp til Risørhuset der biblioteket lå. Viste bøkene til en dame bak en disk som kikket på dem og sa:

- Jeg får vel presentere meg da ... Vibeke.

Håret var ikke så rødt som for en generasjon siden, og kanskje har min hukommelse for sterke farger. Hun var litt fyldigere, men ikke mye. Hvis det var henne da, jeg husket henne som lavere, jeg spurte:

- Er det du som var gift med Robert?

- Ja, det stemmer det, hun smilte litt trist, – han døde i fjor.

- Ja, jeg hørte sa det. Hun nikket:

- Han ligger like oppi der, hun pekte forbi meg, jeg visste at kirkegården var nærmeste grøntområde.

Jeg husket når vi pleide å vanke på gravlunden i Arendal, jeg, Kenneth, Dag, Hermann og hun. Når hun støttet seg med hånden i gresset fikk armen en ekstra feminin knekk ved albuen.

- Var det hjertet?

- Ja, hjertet stoppet. Vi var venner i 33 år, på godt og vondt. Det blir tomt når en god venn forsvinner. Jeg merket at hun var litt på gråten.

- Ja, 33 år, sa jeg og lot det henge i luften, - det er lenge.

Hun smilte:

- Kjærligheten varte ikke så lenge som det, men vennskapet gjorde det.

- Jeg driver å skriver om den tiden nå.

- Gjør du?

- Ja, om dere også.

- Nei, det var spennende!

Jeg sa at jeg ikke visste når boken kom ut, jeg holdt på med så mange bøker, men jeg skal få den ut så fort som mulig, la jeg til, for å glatte over

- Jeg gleder meg til å lese den, sa hun, - og jeg må nesten si ja til å kjøpe bøkene på grunn av bekjentskapet.

Så nå har jeg solgt to bøker, det dekker nesten det verkstedet skulle ha for tre muttere til tre dekk. De brukte 12 minutter.  Det kan hende jeg kommer i null med diesel og verksted hvis Libris kjøper en bok. Men det er et fett. Det som skjedde nå viser viktigheten av bare å dra, ikke utsette til det passer bedre, bare dra, om det så bare sitter én bok i passasjersetetet.  For jeg traff Vibeke og det teller jo, det er en forbindelse som rekker 33 år og helt til Robert og minnene om ham, og til boken jeg skriver, om de som nå lever helt andre liv, eller er døde.