En "reiseskildring" fra Fredrikstad.

2.5. kl. 11.01. Leilighetshotell Fredrikstad.

Står her med en liten presskanne kaffe som smaker ok. Bak gardinene går vinduene helt ned til gulvet, jeg ser gaten to etasjer under gjennom det tynne stoffet.

Hva er stemningen her tro? 

Usikker. Jeg har liksom ikke vært i kontakt med byen, vi kom i mørket, parkerte bilen ved sykehuset der K skal jobbe. Gikk forbi en park med en paviljong og en kirke med stor klokkeskive og langt kirkeskip, og skulpturer av metallplater med dyreformene skåret ut. Gaten var underlige tomme, akkurat som de hule statuene. Alt virket velordnet og oversiktlig, nesten som om man var inne. Jeg la ikke merke til noen stemning. I gangen luktet det av billig parfyme eller barbervann (fotnote: gulvsåpe). Stålheisen med et skittent grått teppe i luktet vondt, men ubestemmelig. Rommet derimot var fint og litt minimalistisk, et lavt avlangt bastbord og en toseter i lysebrun skai, og spisebordet jeg står og skriver ved. Soverommet var bak to skyvedører med hvite lampekuler på nattbordene. 

Stemninger, ja ... 

Et rødt blokkhus på gatehjørnet til venstre, i enden av gaten et brunt teglstenhus med høyt tak, vinduene er hvite av persienner, antagelig mot morgensolen. Det rødlige huset på hjørnet heter TELEFONGÅRDEN. Vinduene er mer eller mindre plastret innvendig med skittenhvite persienner og gardiner, det gir en mer forfallen følelse enn det andre bygget.

3.5. kl. 9.15.  Ja, da var den dagen unnagjort. Det gikk greit, selv om det sitter en smerte langt inne, og jeg går i blinde rundt i dagen. Presskannekaffe, utsikt samme gate, utsikt til et stykke rom fra før jorden ble til.

Nå sitter jeg utenfor Kaffebrenneriet. Blitt en gjenganger her, pikene bak disken smilte gjenkjennende til meg. Så kom jeg på at ingen dem var her i går. De smilte vel litt over et dinosaurisk trekk ved meg, for jeg gikk med noe fra en forgangen tidsalder: 

Munnbind. Rettere sagt, støvmaske. 

Jeg bør vel snart legge av meg den vanen, men folk hoster jo overalt hvor jeg går, selv en av de unge smilende jentene hostet i et sett, som kassadamen på Coop, hun hostet i to minutter non stop.

Ganske OK å sitte her i solen med det lille lette tastaturet i fanget. Bokstavene ble slitt av etter et par måneder og jeg tegnet nye med hvit tusj. Å og Æ befant dessuten på helt feil sted. Kanskje jeg skulle sitte slik på en kafe hver dag med tastene i fanget, med laptopen på bordet, det gir en følelse av å være fri, av ikke å skrive på data, mer som å skrive for hånd, bare at mediet er enda mindre i veien – det å krølle skrift ut av pennen, det legger seg i mellom det jeg vil si og det jeg sier, hånden min vil helst klusse og gjøre rasende tegn, ikke skrive bokstaver. Da er det bedre å la fingrene falle en og en – på disse plastikkbrikkene som sitter løst og billig i tastebrettets brede smil.

Ja, why not?

Sitter og hører folk snakke rolig rundt meg, folk på rundt regnet 70. Hva slags atmosfære kommer det fra dem? Fint å sitte her i solen, i ly bak hjørnet av Kaffebrenneriet. Men hva sier folkene, hva sier atmosfæren i forhold til hva de sier, eventuelt? Kanskje jeg skal lære meg til å skrive helt ett med tanken, og alt rundt meg, sitte her og taste uten å se på skjermen, uten å vente, bare være på bølgen. Jeg vet ikke. Vil jeg vente, så gjør jeg det.

    – Så stekte jeg meg to vafflær om kvelden, etc., etc., etc., – var i søpla to-tre gangeeeer. 

Det er dame med kort grålig hår som snakker. Mannen stikker inn korte uhørlige setninger. Hun virker piff, han virker puff, fri for luft, klemt flat, som så mange menn fra min alder og oppover. Hun drar samtalen som en hest drar en togvogn uten hjul.