Enda en utsikt til den samme utsikten i mitt vindu

Vinteren har katteføtter, kattene går i sine egne spor når de skal inn. Dotter i ørene nå, suger en Doc lakrispastill herfra til evigheten.

Landskapet står der og ser ikke inn, ser bare på seg selv, ved min hjelp. For å se på seg selv alene kan ikke det unge furutreet, småbarna av noen eiketrær, jeg står her, de står der. Vi skriver på hvert vårt. Jeg skriver på meg, de skriver på seg. Mer er det ikke å si om det.

Solene hiver trærne hit og dit, vinden skinner på dem, så det knapt er skygger. Jeg hører solen komme langt borte, så kaster den seg over trær og døde løv, rører rundt med grenene. Solen. Mens vinden skinner og skinner og tiden går og går uten å røre en finger. Jeg heller ørlite kaffe i den blå koppen med mumifigurer i gule vinduer, filterkaffen er så svak at vi ser bunnen, vi som skriver.

Jeg stanser opp, jeg vet ikke hva jeg skal skrive, jeg tenker på Diktkammer-mannen som sa at dette ble han utålmodig av, det jeg gjør nå, å skrive som om jeg stod der og skrev mens han leste.

Vinden som jeg kalte solen for moroskyld fortsetter å formulere seg med skåningen, med trær og busker, døde grener, levende grener, dødt løv, levende nåler, jeg kjenner duften av furustamme i det jeg skriver, av nåler, av løv, av den døde våren og høsten fra i fjor.

Der stoppet det opp igjen. Jeg ser ørlite blått mellom et nett av kvister, sterkt blått, kunstig blått, en tilgjort himmel, men i ro, mens alt foran beveger seg og blottet mer eller mindre himmel, slik jeg blotter innsiden, alt etter hvordan vinden blåser meg.

Men det har jeg vel skrevet før, alt har jeg skrevet før, jeg går og tråkker i gamle bokstaver. Leter etter bokstavene hjem. 

Det første ordet i snøen.