Essensen av Wien – hva som sitter igjen
5.8. kl. 10.23. Skal prøve å skrive på tom mage, slappe av i mellomgulvet som krymper seg bare jeg lukter på den beske kaffen. Det blåser ute, de små tynne eikene legger på ørene, blir lyse som hodebunner.
Der spratt den frem i vinduet.
Katten.
Den mjauer og ser inn, snur seg og mjauer klagende ut mot kulingen. Snur seg tilbake med et strengere blikk. Dukker hodet. Øynene klistret til ruten. Den speider etter meg.
– Ja, det var mye vind og dårlig vær, sier jeg i det jeg presser opp verandadøren i motvinden. Den mjauer bekreftende. – Ja, det var mye vind og dårlig vær, det var det du sa, fortsetter jeg, og hiver opp i en kvart boks pripler i skålen, og den tilgir min nøling, det kan jeg se.
Kan jo skrive om Wien-turen, essensen. Bruene, Donau, de massive byggene, de brede gatene. Og bak dette:
Stemningen av å ikke være i tiden.
Det var som om vår tid, bare var noe midlertidig som forstyrret: Graffitisøl på veggen til et palass …
Der åpnet døren seg, Pippi kom inn på rommet.
– Skal du ut? sier jeg, og vil gjete den gjennom soverommet.
Nei, den vil ha mat. – Men Pippi, du har mat, sier jeg og går til matfatet. – Vil du at jeg skal banke på skålen, sier jeg, og gjør det, banker på den lille metallskålen på den høye kanten og Pippi hopper fornøyd opp og begynner å male mens den bøyer seg over priplen ...
Ja, hvor var jeg? Den nye tiden som en flekk på storhetstiden som byen bestod av.
En gammel stemning – fra før krigen, fra før Freud, fra da Østerrike bredde seg over land som Italia, Ungarn, Tsjekkia, Kroatia, Bosnia, Polen – den skinner tvers igjennom den lette følelsen fra den rosafargede Aida-cafeen, eller fra vinduer med skinnende klokker, barberutstyr, piper og bokser med parfymerte tobakker. Under alt ligger det gamle – og gjør det nye mer gjennomskinnelig enn noe annet sted. Den lyse tyngden fra et palass. Den mørke fallet i St. Stefan katedralen, uhyggen og tyngden som fulgte meg ut av portalen og helt til flyet landet i København og jeg kunne slappe av.
Der har du sjelen i Wien, byggene, rideskolen, det fallende mørket fra en katedral, bruene, elven som strømmet med ubevegelige speilbilder. De mange åpne plassene ødelagt av summet fra turistene. Og så; kontakten trukket ut, i det vi gikk inn på en stor åpen plass skjermet mot gatene – den befriende, innestengte stillheten der – vi hadde falt ned i en sideverden, den egentlige.
Jeg kunne selvsagt snakket om stemningen i en mynt på gaten, et krøllete tyggegummipapir, en dråpe på et blad, en rynke i et ansikt, et tobbakksrusk på en underleppe, men det husker jeg ingenting av. Stemningen sett fra herfra, fra mitt skrivebord, det er den av noe som har vært, og som dypest sett er der enda, slik vi dypest sett bare er en malingflekk, kanskje i skrikende farger, på den gamle hvite kjempen som er Wien.
En lenke mellom de to tidene var den smale restauranten vi løp inn på fra regnet.
K spiste stekt lever og rosiner med rødvin, jeg spiste spagetti med kantarellsaus og drakk østerisk hvitvin, vi tygde i oss nystekt mat fra gamle oppskrifter, vi trakk inn lukter og lyder fra en restaurant fra før keiser Franz Josef var påtenkt.
