DEN EVIGE TURISTEN

Rimini. 2. dag.

18. 9. Kl. 21.30. Vi satt nettopp her på hotellaltanen med Gammeldansk i to plastbeger. 

Jeg skylte den bitre likøren rundt i munnhulen, den laget et eget kosmos, større enn utsiden. Luften bar dufter fra gaten og havet ømt og forsiktig inn i nesen, men gammeldansken trengte inn i blodet med et DUNK – som når hjulene foldet seg inn flykroppen.Vi så ut på Kanadapoplene og springvannet og veggen av mørke der havet skulle vært. Jeg bladde i min lille Molskinebok med dagens stemningssøk, K så ut i luften og blunket sigarettrøyk ut av øynene.

– Vet du hva jeg har funnet ut mens du har kastet bort dagen på psykologseminaret?

Hun svarte ikke. Men jeg fortsatte:

– De fleste turiststeder har noe overfladisk over seg, men ikke i Rimini, her har det overfladiske fått dybde, forstår du hva jeg mener?

– Jada.

– Turismen har grodd inn til kjernen, inn til sin arketype.

– Å sier du det, sa K, – det er jo en selvfølge. Hun svelget en slurk bitter. – Det har vært et turiststed siden romertiden.

– Ja, men det er ikke blitt et museum for ferier.

– Er museum for turismen siden Cesar sin tid? sa K, med noe jeg valgte å ikke tolke som en spottende undertone.

– Ja, selv om turismen er to tusenår gammel her, så er den mer organisk ... Synes du ikke ...

Hun hørte visst ikke. Jeg gjentok. Hun hørte stadig ikke.

– Det er som et tre der alle bladene beveger seg forskjellig i samme bris, sa jeg.

– His babbeling again, sa K.

Jeg pekte på poplene: – Tenk hvis hver lille bevegelse i bladene var et språk. Vi ville bare fått med oss overflaten, men vi ville ant at det lå noe under, om vi lyttet skikkelig nøye.

– Og så?

– Jeg vet ikke.

– Akkurat, hun fnøs og sneipet røyken i et roseformet askebeger, det fikk meg til å tenke på lepper, et rykende kyss ... en  bananflue vinglet forbi, beruset av røyken.

– Det jeg mente var vel at treet var som turismen. ... eller jeg vet da pokker ... flere nivåer, mange århundrer, mange som har reist ut, akkurat som oss, reist med alt de forlot, og da de dro ... Jeg grep henne påtatt i armen og klemte til, hun skrek. – Da de dro ble reisen igjen!

– Slipp! ropte hun. Jeg slapp. 

– En by av reiser, sa hun og smakte på det med en ny slurk.

– En by av reiser ... ja, ja. Visste ikke hva mer si, prøvde bare å formulere stemningene her. Det fikk meg til å glemme stemmen jeg våknet med før vi dro, stemmen som sa jeg skulle dø på denne reisen. I et perverst øyeblikk gledet jeg meg til morgendagen. Ja, faen heller.