Finlandsreise del 2

31. 5. Påvalsby. Hører K og moren på kjøkkenet, de snakker om krangler og uenighet som bare vokser og drar folk med seg som tannhjul i en maskin:

– Jag har lært noe av Benny, sier K til moren.

– Inte min sirkus, inte mina apor.

1. Juni. Kl. 18.47. I skyggen ved en iskrem- og kaffebar i Borgå: Kulta Katariina. En Karhu øl og meg. 

Nå er K på klassefest, jeg her, alene på alle kanter; en fremmed så langt jeg kan se. Kornkråkene sprader i vei med halvåpne nebb i varmen, en kråke hakker i et muffinspapir, den har gjort det så lenge jeg har sittet her.

Saltbodan, Lovisa. Kl. 23.00. Ute, men under tak. En lukt av rå vrengt himmel og festparfyme. Har ventet mange ganger på K slik, hun har aldri ventet på meg. Jeg drikker min andre øl selv om jeg kjører, men det går bra. Jeg sitter like mye i notisboken som jeg sitter her, i boken er verden ganske annerledes, der sitter jeg på bar bakke. 

Det er som om luften fingrer med meg og med alt annet, det er bare regnet, det ligger i luften, men alt er stille, ikke en dråpe. Sitter på ank, lent fremover klar til å løpe, men det er ingenting å gå til, moren har nok låst døren, og jeg har leiebilen, jeg skal hente K, hvor hun enn er. Hva om telefonen har sviktet? Hun kan ikke gå hele veien hjem. Det er lummert, sjøen står glatt og flatt, på spranget.

Der lynte det over sjøen. Et tegn? Neppe.

Hva er skriving?

Hva er livet?

Skriving er pennen.

Livet er blekket.

Bruker skrivingen opp livet da?

Nei den driver bare flyttebyrå.

Som Benny, da han levde.

Dette ble jo et dikt, et trist dikt.

I Gretels hus, det som var Gretel og Arnes hus – til han dro opp dit han så, på det bildet jeg tok. Der gjessene fløy da kisten ble åpnet. Det var utenfor huset. Den sorte katten spratt inn i den åpne likbilen, rekognoserte, gjorde bilen liksom til sin eiendom, slik katter gjør med alt nytt. Den lignet på katten til Lautrec.

Himmelen blir et opplyst rom. Rullende ramlende, sprakende torden – lyden av enorme ark som krølles av en poet med sikksakk-blekk.

Deja Vu: Følte meg som en øy blant mennesker når K var på 40-års fest. Jeg satt og gikk overalt på lite område

i Lovisa

i Borgo

i Lovisa.

Nå faller regnet.

Man føler seg midt i en naturens paring. Varme først, så lyn og torden, så strømmer av regn. Nå faller det i en eneste stor kaskade. Kjedelig for de som er på vei hjem fra fest. Et lyn gjennom gardinen. Blikktaket gir regnet den lyden som passer det aller best, men kler det dårlig.

2.6. Isnæs. Katarina viser oss som vanlig rundt i den overvokste hagen, vi sliter oss opp og ned i variert terreng. Hun strener mektig frem i sin afrikanske kjole, hun peker over en innhegning der hjortene brøt seg inn. Hun har stengt åpningene i det gråsprengte tregjerdet med to rustne madrass-skjeletter. Ved gjerdet står et slags lekeskur, like mye en gjeng av tørre planker som klamrer seg sammen, men det er visst fraktet lange veier, det knaker i knoklene av å se på dem.

Alle slags dufter fletter seg inn og ut av hagen, umerkelig, som en del av bildet; av hagen, av blomstene, av samtalene, av himmelen som blunker mellom trærne. Mens så vokser en mettet lukt, en lukt av dritt og parfyme i hektisk klinsj. De lilla syrinene … nei … duftstanken kommer fra noen sølvaktige busker, biene kleber seg på dem, blomstene er gulaktige.

Et tre hadde falt. – Det gikk så fort at du ikke ville rukket å komme deg unna, sa Mikael. – Nå skriver han det du sier, sier Malena som kom med oss sammen med datteren, hun ler tørt mot meg og min skrivebok. – Neida, sier jeg.

Nedre del av treet ligger igjen, en avsagd legg med store sten mellom de jordete tærne.

K og søstrene hennes og døtrene deres og Mikael – alle går og bader. De to vertene vader nakne ut i sjøen på finsk maner. Jeg sitter som en fisk på land og skriver, slik fisken gisper etter vann.

Men dette var den beste turen til Isnæs. Jeg lærte å sette pris på menneskene og hagen og luktene og den uhøytidelige tonen og skyene over marinaen med gamle vrak og en mumie av en yacht som Frank Sinatra eide.

3.6. kl. 12.04. Vanda. Secondhand café.

Vi sitter ved hvert vår runde småbord med støpejernsfot som har fire tær og er malt i femi-rosa. Jeg gafler i meg en halv rullebakst, med to rips-strips. En breddfulle kopp med sterk americano, den brenner meg på leppene.

The Oak Barrel. Rund bordplate på en … nettopp, på en tønne. London Pride øl. Rekkverk mot smale vinduer og flystripen.

– Nå skal du ikke skrive, drikk! maser K, hun ser på klokka. Det koker litt i mellomgulvet, jeg løfter glasset og måler hvem som har drukket mest, gjett hvem?

– Øl, er som blekk, sier jeg og tar en slurk, – jeg fyller på og så skriver jeg.

Ølet setter seg som en brusende fornemmelse rundt hele tungen, inkludert en bitter men mild smak. Jeg leder ølløpet med et hestehode, nei, to fingerbredder.

Kl. 14.03. Landskapet og skyene virker tett på hverandre i forhold til avstanden opp til oss. Vi humper på en ujevn vei av luft. Ører og rumpe forteller meg at vi synker, og stiger. Vi seiler over puslespill av øyer, skorper på en hud av hav – merkelig at hver eneste en av de øyene er virkelige, med virkelige mennesker, dyr, insekter.

Vi har fått tilbake timen vi mistet på samme sted motsatt vei. Klokken er 13. 48, norsk tid.

Øret, det høyre, verker av trykket og det sprer seg ned nakken. Jeg holder for nesen og blåser ut, det smeller skarpt i øret.

Større skysystemer passerer som farkoster tegnet og konstruert for å drives av vinden og trosse tyngdekraften og forandre seg langsomt og oppløses.

Vi lander, flyet føles riggaløst, spenner føttene når vi bremser.

Jeg løfter hodet. Himmelen er sporet opp. Is-rally på himmelen, skriver jeg i reiseboken.