Finlandsreisen del 1
Kl. 8.40. Restaurantvognen har full fart mot Oslo.
– Togvertinnen sa at det var folk som tok toget om natten, sier jeg, – bare for å kunne drikke videre.
– Kanskje det smaker bedre da, sier K.
– Kjenner du at det ligger noe i luften, sier jeg.
– Flyturen ligger i luften, sier K.
– Ha-ha. Ja, den gjør det. Håper ikke Russland er begynt med bombeterror, det hadde vært typisk.
Ikke før har jeg luftet tanken før jeg ser den på førsteside i avisen: Russerne mistenkes for brann og bomber, og samarbeid med terrororganisasjoner. Rykter? Russerne er jo litt forbanna på Finland. Kan de vise det med en punktmarkering på himmelen? Magen spenner seg; en strikk klar til å skyte en hvit pil etter all ro. Andre flyturer kryper på meg: Aero-fil som tenåring. Aero-fob som ung voksen. Aero-stoisk som eldre. 10.000 meter høy champagne.
Travelling-notatboken ligger godt i hånden; tykt brunt lær med tre tykke notisbøker på innsiden, læret er kaldt, som for å konservere reisen på innsiden. Den er også reisens kropp – lær til hud, papir til kjøtt, blekk til blod.
En liten og dyr skrivebok krever en annen måte å skrive på. I en stor bok kan du bare hoppe inn og skrive uhemmet. I en liten bok gjør plassmangelen at du må formulere før du skriver, den er langsommere.
En stor billig bok er en fordel for mange. En større plass å varme opp og akselerere på.
Men en liten dyr bok kan øke fokuset. Som i filmfoto kontra digitalfoto – hvert bilde, hver bokside blir mer verdt; hvert korn, hver bokstav lyser av din oppmerksomhet. Om du ikke er en forknytt forfatter som trenger rom. Det beste er en middels stor skrivebok.
Toget retning Gardermoen.
Er du agroafobisk, da føler du deg som en sort mus på sneen i en stor skrivebok.
Men er du klaustrofobisk, da vil små områder, som det jeg skriver på nå, gi kvelningsfornemmelser, få skrivestemmen til å snøre seg.
Paul Auster skrev i store (A4) skrivebøker med ruter. Han skrev om og om igjen, for å få det til å virke som han ikke gjorde det. En forknytt måte å være spontan på. De små rutene på de store arkene, de var et kompromiss, de var en late-som-tranghet i det åpne. Rutene var siktepunkter, trådkors. De ga ham retningen som det åpne rommet tok fra ham.
– Det blir en egen motstandsbevegelse, sier jeg til K, – å sitte med dette her (jeg vifter med Traveling Notbooken ) når alle er på hodet i telefonen.
Kupeen sitter med et hvitt lys i alle sine ansiktene.
Kl. 9.54. Det lukter intens hyperrask flybensin.
– Lekker det kullos, sier jeg, – da er vi fucked. Kjenner på en mild uro i brystet, en vag snøring i halsen, ellers ingenting.
– Det er alltid sånn før de lukker dørene … sier K, men stemmen er full av spørsmålstegn.
Rullebanen nå. Skyene neste.
Og over der skal det skinne en ren blå himmel, sier ryktene.
Flyet humper som på en gammel grusvei, et hopp, en liten grop. Det knirker usmurt et sted bak meg, men vi sitter svært langt bak, så dette er underlig. Flammekasterlyd når flyet spenner muskler for å lette; vi vingler i setene, dotter i ørene.
Flyet er i luften.
Landskapet velter på høykant. Kun grå himmelen i vinduet.
Vi sitter i en grå verden, som blir lysere og skinner inn på oss. Vi stiger over marmormetropoler av skyer, den blå himmel kunne vært født i går; ny himmel, nyinnkjøpt himmel, nyvasket står den der, den blå med sitt sortskinnende indre. Stjernehimmelen.
Vi drikker av hver vår boks Tuborg. Grønn øl. Økologisk. Snart begynner de vel med økologisk heroin også.
– 11.900 meters høyde, sier kapteinen. Jorden er blitt en drøm, et tvilsomt minne.
Dottene tar for seg av ørene, hodet, øynene, tankene.
Måtte blåse ut dottene, som å være under vann. Nakken verker, synkehasten er stor.
– Uff, jeg hater når det humper, sier K og stanger i seteryggen.
Jeg svelger og lydene kommer inn.
Vi lander, humper, flyskroget vrenger og vrir og vrinsker usmurt. Vi kastes forover i beltene. Så er alt som før. Alt er som på jorden.
