Første gang Kåre forsvant. Del 1.

12.2. kl.11.42. For en natt. Det begynte med at Ks datter gikk på bursdagsfest, den høye skikkelsen trampet rundt og sminket og kledde seg, drevet av en nesten brutal uro i kontrast til jentestemmen hun ropte ut med, så tråkket hun ned i de høye støvlettene, smalt døren bak seg og var ute. Noen timer senere syntes K det var så stille i huset. Hun gikk rundt og lette og ropte. – Jeg finner ikke Core sa hun. Eller Kåre som vi uttaler det. Vi lette gjennom hele huset, det ble bygd ut to ganger før vi flyttet inn. Et stort areal å rote seg bort på. Men da vi var ferdige, var det ingen tvil, kattungen var borte.

– Når så du den sist? sa jeg.

– Den lekte i den svarte papirkurven, sa K.

– Jeg så den ikke etter at Banjo løp ned og bjeffet, sa jeg, – da var klokka 19.04.

– Men det var jo da C gikk, sa K.

– Da har katten smettet ut, sa jeg. Klokken var 22.00.

Vi trålte byggefeltet og bilveien. Mørket stirret på oss med sløve gatelys, ned mot null grader og vind, kulden smøg seg under klærne. Vi lette bak huset til naboen, Morten, og mellom to andre hus så vaktlyset gikk på i en av hagene. Vi lyste med mobillykten under biler, busker, hekker, vi belyste alle trær, vi gikk bak huset vårt, vi kikket under verandaplattingen med sprinkler og en bred trapp ned til hagen.

Jeg slapp ut Pippi. Kanskje den sporet sitt eget kjøtt og blod. Den pilte fra meg der ute. Men kom den tilbake og stirret inn i buskaset av et hagetre. Jeg lyste inn, noe skinte der inne, jeg krabbet under grenene, den fuktige gresset krøp gjennom buksene, knærne ble våte og kalde, lyste innover, nei, kun refleks fra veggbøyle til slangen, krøp under plattingen tre ganger, ba til Gud om hjelp, men fikk bare uklare bilder av det røde uthuset og tregitteret under plattingen og noen furutrær, for første gang stemte ikke svarene, de kom altså fra meg, ikke fra noe høyere, det i seg selv er grei info. Gikk ut på byggefeltveien. Luften var klebrig og kald i ansiktet, jeg pustet inn tåken og skogbunnen og det mugne gresset rundt feltet, løp rundt svingen til den bedre delen av byggefeltet for tredje gang. Uroen i brystet drev meg videre. Når jeg først er begynt på noe umulig kan jeg ikke stoppe. Jeg ropte, lyste, klatret for tredje gang opp på knausen som skiller oss fra de finere naboene, gikk forbi alle rekkehusene i vår vei og ned på bilveien – og der, oppå den harde snøen på plenen langs bilveien, der så jeg kattungen, det måtte være den … men den virket villere, som om den var blitt en del av verden der ute og hadde glemt alt bak seg. Så fort? Underlig. Ja, men den løp da jeg nærmet meg. Var det ikke den? Svart og hvit, samme størrelse, eller litt større, men den virket jo større for hver gang jeg så den. – Nei!  Pusten stoppet i brystet, den ville ut på bilveien. Jeg løp og drev den mot byggefeltet, da skjente den opp den smale bakken til de to mørklagte svarte rekkehusene, den føk inn på en smal treplatting langs forsiden til naboen som alltid sender meg nervøse blikk, sveisen virker sveiset på, som brillen, men ikke kona, hun flyttet ut og inn i et nytt forhold, vi så det på facebook. Jeg fikk ikke tak i kattungen, men løp de 150 meterne til vårt hus og ropte, – ta med noe mat, jeg tror jeg har funnet den, jeg sprintet tilbake over asfalt, grus og issvuller, lungene og lårene sved, men heldigvis, katten var der. Så den ikke litt annerledes ut? spurte jeg K som kom pesende med en tallerken med tunfisk, den virker større, sa jeg.

– Løft hodet så jeg får se på blesen din, sa hun til katten som ikke ville ha tunfisk, men den strakk på hodet. – Nei, Kåre har ikke så stor bles, Kåre har et hjerte foran. Plutselig var naboen med sveisen i døren. Han skalv i stemmen:

– Hva er det som skjer? Til min overraskelse stod sveisen rett opp.

­– Unnskyld, vi mente ikke å skremme deg, sa K. – Det er bare katten vår som har rømt. Er det din katt?

– Ja.

– De er nesten like. Vår smøg seg ut.

– Ja, jeg får håpe dere finner den, han lukket døren som om han var redd den kunne utløse en trådbombe.

Det var ikke gode tanker som kom om C under den siste delen av letingen, da vi forstod at det var håpløst, men jeg angret senere. Ved totiden skjenket K opp to glass konjakk.

Jeg hev det inn, glasset brant seg nedover halsen lyste opp et rom i brystet, som brått sluknet:

– Vi må opp når det lysner, sa jeg, – se hvor fuglene samler seg, de er åtseldyr, de er ute etter å drepe et lite svakt dyr. Så for meg hvordan skjærer og kråker og stær hakket ut øynene på vår stakkars lille katt mens den prøvde å flykte, den som er så tillitsfull og stoler på alle, den har en åpen kjærlighet i blikket, helt motsatt sin skeptiske mor, da den var et par uker gammel stirret den på potene sine, som om den først da skjønte hvem som eide dem.  

Historien fortsetter neste uke.