16.789889p0p8+++998990o9990+++++++0999+0 –

ble det til da jeg skulle klore bort stivnet, klebende

søl mellom tast 8 og 9. Men de første

tallene er riktig: 16.7. er datoen som skal skrive

seg ut av meg som reisepoesi.

På sengen snakker K i telefon til Finland,

stemmen farges av det grå

ingenting-å-oppleve-været som invaderer

rommet, som er stort, men føles som en oppbevarings-

boks.

Våknet fem, lå og lå, ga opp, gjorde ritene, yoga,

mediterte i sengen med høy pute, dusjet, vasket

håret; dusjhåndtaket, badet, selv den lille gulnede

hårtørreren – med pust som en døende olding –

virker billig, tenkte på surrealistutstillingen i

Hamburg der det meste så ut

som kluss –

den moderne kunsten var en olding,

der den hang, inntørket, bablende om

det samme som for 100 år siden, men uten

friskheten nå, mer som inntørkede

eikeblader som henger etter én

arm selv om våren presser på i nye knopper og

nye fugler synger.

Jo, du bør bruke dagen på å skrive det du ser,

skriver jeg meg bak øret, stemningen, atmosfæren

hva slags væren har gatene

hva utstråler menneskene, tingene

hva ligger i luften;

her i dette krysset

her i dette kvartalet

under denne himmelflekken

mellom disse hemmelighetsfulle husene?

Skriv det nær hjertet, så nær du kan.