Ja, man skal visst skrive der det brenner, men hvor brenner
det? Eller hva er sjelen til 1994-96, den tiden jeg vil skrive om? det første semesteret på Oslofotokunstskole hadde en annen sjel, slo med et annet hjerte enn det andre. Det
uskyldige, det ærlige, det som var rett fra mennesket og fra menneske til menneske,
det ble borte. Det var mer inputen utenfra som bestemte. Man ble, og man gjorde, hva tiden sa, skolen sa, de nye lærene som var preget av tiden sa. Og de
som ikke kastet seg på det, de ble skjøvet ut, og jeg kunne formelig merke det,
hvordan gulvet beveget seg under føttene mine og førte meg inn i en krok, mens de andre ble stående. Det kom så mange
nye ansikter i klassen. Skulle man tatt en snitt i den nye elevmassen ville man
sett en ny mentaliteten, den innvarslet at nå var foto blitt kult og inn, og
noe folk som ellers ga blaffen kastet seg på.
Jeg var heldig og
traff akkurat året før, det siste året, året før vi ble invadert av akademifascismen
og professor Meyers fotolinje på KHSK i Bergen og hans stjerneelev, nå vår
lærer, Vibeke Tandberg. Hun var en av
dem som ikke elsket foto i seg selv, men ideene, ideen var alt. Foto var bare en hore du kunne ta som du
ville. Eller hvordan det var. Dønningene fra den syndefloden har enda ikke lagt
seg. Fotokunsten må finnes andre steder enn på galleriene. Det er lenge siden
jeg sluttet å gå på utstillinger, jeg så noen fotografer som var så kjente at
galleriene i Oslo ikke kunne si nei, ellers var det lite. Det galleriene satset
på var meningsløse fargebilder av en plen eller en bil, eller en familie oppradet
i en sofa. Ofte tok fotografene ironiske bilder av borgerlige hjem. Det verste var at
det ikke engang var deres ideer, de som elsket ideer stjal dem fra det store
utland. Denne sotten spredde seg over hele Nord-Europa, og vi som ville videre
i fotografiet, vi som elsket svart/hvitt og toner og kontraster og uttrykk, vi
som ville fotografere vårt ubevisste, drømmene våre - vi kom ikke engang inn til førsteopptaket på fotolinjene i Bergen og Göteborg og Stockholm, vi var ferdige med en karriere i
fotokunst før vi fikk begynt. Jeg var en av de som kjempet videre, men så, med
et langsomt pang som tok luften ut hjulene, kom det digitale fotografiet. Samme
året som jeg fikk inn mitt siste analoge bilde på en regional utstilling, det
året min far døde, i 2005, begynte jeg å skrive.
