Fra årets høydepunkt, for bokens del, fødselen

5.10. Vi tok inn på hotellet høyt over byen. Det eneste høyere i nærheten er stjernene, de var ikke tent da vi tok T-banen ned til byen og gikk på café Mela. Middagen lå spredd utover hele bordet i diverse leirkar – humus, kikerter i tomatsaus, squashkaker, ris, pitabrød, kjøttboller og mye jeg ikke vet navnet på, oppå dette stablet jeg en halvliter med Brooklyn Lager. K drakk rødvin fra Midt Østen. Jeg spanderte alt siden turen er mitt prosjekt – i morgen skal jeg hente Romanlegemet og gå rundt med det i bokhandlere. 

Vi hoppet av på Holmenkollen stasjon og gikk opp en bratt park i mørket. Høyere enn himmelen var lyset tent i et vindu. Vi gikk mot det.

8.10.

Hvordan fortsatte det i Oslo da? Noe å skrive hjem om? Alltid noe å skrive hjem om.

Dagen etter hentet vi Romanlegemet på trykkeriet, legemet veide 88 kilo fordelt på 156 eks.

Jeg strøk rundt i gatene med et rykende ferskt eksemplar – boken brant i ryggsekken, energien var på topp, K hang etter som en treg hest, hun hadde i motsetning til meg sovet dårlig, hun var tverr, sa nå orket hun ikke mer. – Bare noen få butikker til, sa jeg.

Vi var innom har-ikke-tid-mannen på Norli Eldorado. Som de to forrige høstene kom han med samme frase: DÅRLIG TID. Men nå var han skarpere: Har du en avtale? Du kan ikke komme uten avtale. Jeg tok opp den varme, rykende romanen, han så på den som var den djevlenes avkom – å nei, den hadde han ikke tid til nå.

– Har du boken du fikk i fjor? sa jeg.

– Det har jeg ikke tid til å sjekke, sa han.

Vi var hyggelige og forståelsesfulle og smilte og sa hadet, den unge damen som var vennlig da vi kom, smilte tilbake, han var rasende, tror jeg. Men jeg tar det ikke personlig

– Han må hate bøker, sa jeg til K, oi, kanskje han hørte det.

– Han hater mennesker, sa hun.

– Ja, men hater du mennesker hater du bøker, sa jeg, – for bøker handler bare om en ting og det er mennesker, selv om de handler om dyr.

Men vi var på Klassekampen aller først. Tok den åletrange heisvognen til topps. Jeg gikk ut av heisen med et høyt ben først, som i silly walk, og visste ikke at gutten i Klassekampen stod bak glassdøren og så. Men han smilte da han låste oss inn, capsen var gal vei.

– Hei, jeg skal levere en bok, sa jeg, – kanskje det er noen her som vil … eh, skrive om den.

– Det vil de sikkert, sa han, og jeg roter meg nesten til bunns i sekken før jeg klarte å fikle løs en bok fra tøyposen.

Mens K var på do så jeg i avisen på stativet og bildet av Jon Fosse som fikk Nobelprisen da vi dro til Oslo for å hente Romanlegemet.

– 95 år siden sist, sa jeg, og mente ikke sist vi hentet bok i Oslo.

– Ja, i 1928, sa gutten, – Norge gjør det stort nå, Håland og Hovland og Kasper Ruud, og …

– Ja, sa jeg litt perpleks, – det er … og så visste jeg ikke hva mer jeg skulle si.

– Du må bare ta en avis, sa gutten.

– Å tusen takk. Vi falt ned alle etasjene med økende fart og bremset i siste liten – jeg gikk ut av heisen med et høyt ben først, visste ikke at det var noen i gangen, en ung dame, hun rygget en meter.

– Hun ble skremt, og han syntes det var morsomt, sa jeg. Så forskjellig man reagerer. Litt som med bøker.

Vi strenet altså til Dårlig-tid-mannen på Eldorado, la fra oss en bok som ingen ville se igjen, prøvde å finne Natt og Dag og Dagsavisen, kul umulig. Lå de i skyttergraver? Og så full fart til Schibsted-resepsjonen i Akersgata, der jeg leverte en bok til de hyggelige securitasvaktene bak disken. – Til Aftenposten, sa jeg, – VG, gir jeg faen i, sa jeg ikke. – Det er vel en kulturredaktør der, sa jeg. – Cecilie Asker sa den mørkhudete av dem.

Eter noen kilometer, med en sliten K og meg med like mye energi, sa jeg at å ha en egen agenda og ikke følge andres, det gir styrke, det gir mindre angst. Hun bare mumlet motvillig. Så var det Norli i Universitetsgaten, der den hyggelige litt sjenerte kjempen igjen sa han alltid tok inn én bok, og jeg ga han den. Så var det Tronsmo som alltid føles litt fishy, de ante ikke hvor boken jeg leverte i to eks. i fjor var. Før det var vi forresten inne på Ark, Egertorget, butikken var delvis ribbet, det var oppussingsalg, men damen som kjøpte to i fjor, tok bilde av Romanlegemet og sa hun nok skulle sende en bestilling. Etter det gjorde vi det K ville hele tiden, jeg også egentlig.

Vi gikk på kafe.

Men det var feil kafe, en amputert Baker Hansen, vi bestilte i det trange rommet, kun ledig på utsiden. I det jeg skulle ut døren skjedde det noe uventet.

Jeg passerte under en dispenser for hånddesinfisering med sjokoladekaken – og den sprutet sprit over hele kaken.

– Nei, ropte jeg høyt.

Damen med barn på vinduskrakken snudde seg med øyne like store som vinduet.

Jeg fikk ny kake av den sure jenta bak disken, for søt og smakløs etter min smak, kaken, ikke hun, selv bringebærsyltetøyet var tørt, vi satt mellom regnvåte bordplater og jeg var sur og prøvde å ikke vise det. Men etter dette gikk det da bedre, vi taklet resten av turen, fra vi besøkte Anne bak St. Haugen og spiste irsk potetmos (colcannon-stappe) til vi la oss i våre egne senger i Arendal, etter en hard men begivenhetsrik tur som det heter.