Fra boken som kommer ut i høst"Romanlegemet"

Ungkarsleiligheten til politiinspektør Ingemann lukter grått og litt skittent. Han har et kott på soverommet mot vonde lyder der ute. Et luft- og lydtett rom, som han kan løpe inn på ved støy. Mellom tallerkenene i skapet ligger små tøystykker fra hans mor, så det ikke skal gnisse, og stolene har myke poser rundt føttene og dørene smører han hver dag; Ingo hater den skjærende lyden av usmurt … og han tåler IKKE sterkt lys, så vinduene er nedrullet med sort når han står opp, Ingemann føler seg frem i mørket til han finner lampen som gløder langsomt på, og går på jobb med en lue med øreklaffer, øreplugger er uaktuelt, hyperfølsom i øregangene som i alle ubehagelige steder. Og nå skal han etterforske heksene og en viss Roman Trano, første saken på år, så han må gi den alt, det kan bringe ham oppover, kan ikke la svakheter sabotere … men skrikene til heksene skal kunne drepe en mann, å herregud … han vil jo ikke annet en av saken, men denne Roman Trano, med han kan det vel ikke være så mye bråk, så hvis han holder seg der og avventer heksene og deres bakmann og avventer enda mer og unnviker … men sjefen sier at Trano må vekk, og det fort.

Ingo Ingemann er ikke den som murer seg inne i den grå ensomheten. Sitter ofte på mannfolkbaren nede ved Skrujernet. Nipper til en drink eller en øl, myser på de få fuglene som lander og straks flyr med en annen enn ham. Jo, han bør gjøre det hans assistent, Mann, ymtet om: gå ut i felten, gå på nattklubbene, men han klarer bare ikke støyen og alle inntrykkene. Han tenker på den tyske prinsessen, så overveldende da hun kom, så likegyldig da hun gikk. Øynene, de var vakre, som hos en pike. Hvordan kunne han vite at hun var så skitten. Å nei, å nei! Han knytter nevene.

Han ser seg rundt i lokalet på fattigkafeen, Terminalen. Her pleier Roman Trano å gå. Nå er det like øde som sexlivet hans. Skal det være noe, må det være romantisk … ja, når man blir vant til hverandre kan man gå videre. Men før det, så er sex for ham som å grave i en utedo, meningsløst, motbydelig. Med den tyske var det litt annerledes. Men de få episodene etter henne, de fikk det til i vende seg i ham. Husvertinnen, å herregud, han klarer ikke å tenke på hva hun lot ham gjøre med seg. Nei, hun han søker må være uskyldig og ung, og tynn da, for jo mindre kjøtt, jo mindre mengde av det ekle … som han ikke helt kan sette fingeren på, men alt og alle myldrer av det. Ingo har bestemt seg:

Fra nå skal han bare spise grønnsaker og mineraltabletter.