Fra en indieforfatters arbeidsdag

25.4. kl. 15.33. 2022. Risør.

Her på denne øde utekafeen i den slake bakken til sentrum – her satt jeg i 86, jeg reiste i sinne fra min femme fatale, jeg bar på et sort hull og trodde jeg skulle dø av AIDS.

Kjørte forbi den sprengte fjellsiden der jeg stod fast den gangen, klatret fra teltet mitt på toppen da, kom hverken ned eller opp. Skiltet som jeg fryktet å falle på, det stod der enda, en trekant opp ned.

Sitter med det leketøyaktige tastebrettet i fanget, Macen står på det runde glassbordet med tynn metallkant, en ung mann med en sønn setter seg langs samme kafevegg, en moped rauter forbi, rå eksoslukt fyller luften. Hvorfor i Risør alene for første gang på 36 år? Alene i byen jeg kysset min første jente, Bjørns søster, Gro. Seks år med lengsel på ungdomsskole og gymnas, kulminere i henne, det var som å kysse søsteren min, bortsett fra at jeg ikke hadde en. Ingen stemning, ingen lukt. Kysset var flatt som lyset her, en hybellukt, en lukt av tørre brødskiver, et kyss tatt ut av skapet i et etterlatt hus. Men hit flyktet jeg og Bjørn fra gymnaset ved Evje. Til hva? Til det kristne miljøet og Gro. Hun som oppførte seg mindre kristent mot meg enn noen annen jente, det skulle ikke så mye til. Men etter et halvt år var hun kvitt støvet, syntes jeg. Uansett – det var sommer, vi var alt vi hadde, og jeg kysset tilbake. Men hva driver meg hit nå? Ikke Gro-81, ikke angst-86. Bare én ting igjen da.

Boksalg.

For å selge én bok i uken, må jeg stadig lenger bort, neste bokhandel/bibliotek er Porsgrunn i øst eller Mandal i vest, nordover blir det Evje, stedet vi flyktet fra da vi var 17 og 18.

Føles litt rart å dra så langt med en bok eller to – bare for et nei … Eller et ja verd noen hundrelapper.

Sist uke kjørte jeg 70 kilometer til Kristiansand med bare Fugletrekk i baksetet. Men det føltes riktig, ga en fasthet i brystet. Kroppen ble liksom samlet av reisen, som alle notatene til romanen. Jeg var på et korstog – en Mission Impossible – med en eneste liten bok. Og jeg tenkte:

Boken merker det.

Altså, kjører man boken 140 kilometer frem og tilbake, bare den, da er den verdifull, og akkurat det trenger inn i boken, og det vil den – etter hvert som vi reiser – utstråle. Og folk vil merke det, og boken ville spre seg med større fart. Det var tanken som slo meg. Og i dag: Til Risør. To bøker satt i baksetet: Etter Gud og Fugletrekk. Levende bøker som tenkte sine egne tanker.

Stotret ut en elevator-pitch til damen på Libris. Satte meg fast i hver etasje. Rettet på støvmasken, klam i håndflatene, tredd utenpå meg selv, kledd i forfatterens uekte tvillingbror. Bokselgeren:

– Eh … menn i femtiårskrisen ... og så blir jo konene deres monstre. Og denne boken handler om … en mann som ikke vet at Gud er fanget i ham ... ja, og så vil en ekspedisjon redde ham ... altså, før sorte krefter ødelegger ham, ødelegger Gud den allmektige, det hadde jo vært trist. Jeg flirte nervøst. De var frastøtende magneter; parene i ansiktene – mine øyne og hennes. Å møte blikket var å flytte hundre kilo. Men jeg gjorde det. Jeg snudde på hodet, øynene våre møttes, så skjøv antimagnetene meg bort.

Damen smilte og nikket, men kun av høflighet, følte jeg. Etter bok-pitchene oppstod en av de lange pausene, de jeg ikke har god erfaring med. Merket at vi stod påfallende nær, skulle jeg rygge, ville det slå ut feil? Jeg ble stående i ubehaget. Og endelig talte hun. Det hun sa stod ikke i stil til interessen hun viste:

– Da nevner jeg det til de andre. Så får vi se om vi bestiller boken fra Mentor.

Aha. Samme som avslag. Snedig. Da satte jeg inn neste trekk. Harakiri:

– Dere kan få bøkene som leseeksemplar, eller sette dem i hyllene ... Så kan dere jo se om dere vil selge dem på kommisjon eller kjøpe dem, eventuelt.

Visste at dette var piss.

Damen sa takk – dro seg i halslinningen som ble hun kvalt og smilte hyggelig. Jeg skyndte meg mot utgangen. Snublet i en hund som ikke glefset, men det gjorde eieren, den gamle damen skrek så gebisset ble skjevt.

Med sjokk i kroppen stresset jeg opp til biblioteket i Risørhuset, jeg tørket svetten og viste bøkene til en dame bak en disk. Hun kikket på dem og sa:

– Jeg får vel presentere meg da ... Vibecke.

Håret var ikke så slikkepinnerødt som for en generasjon siden. Men hukommelsen min er stilt på Technicolor nå for tiden. Hun var fyldigere, men ikke mye, hvis det var henne da, husket henne som lavere:

– Er det du som var gift med Robert?

– Ja, stemmer det, hun smilte litt trist, – han døde i fjor.

– Jeg hørte det. Hun nikket.

– Han ligger like oppi der, hun pekte forbi meg, jeg visste at kirkegården var nærmeste grøntområde.

Husket jo når vi vanket på gravlunden i Arendal –sommeren før jeg flyktet til Århus – jeg, Kenneth, Dag Sveinung, Mona, Hermann, og hun, armen hennes fikk en feminin knekk når hun støttet hånden i gresset. Så kom Robert og var ti år eldre enn kjæresten hennes. Husker han best av alle. Han studerte filosofi på Blindern i fritiden, og ranglet på heltid. Krøllete brunt hår, skarpt lite ansikt, skarp stor nese, skarpe, bulende øyne som hos Casanova, ildfull, sint, en jentenes mann, en gammel halvmaratonløper, en alkoholiker, en forvridd og kranglevoren karakter. Men han kunne le. Han kunne spøke med sin mørke og ru stemme. Han kunne si, – nå skal jeg ha meg en kaffi, på en måte som viste at han elsket livet, egentlig, så gikk vi ned på det kalde stedet under jorden. Stamstedet med det misvisende navnet Gla' Caféen.

– Var det hjertet?

– Ja, hjertet stoppet. Vi var venner i 33 år, på godt og vondt. Det blir tomt når en god venn forsvinner. Hun så ned.

– Ja, 33 år, sa jeg, og det ble hengende i luften … – Det er lenge.

Hun smilte: – Kjærligheten varte ikke så lenge, men vennskapet gjorde det.

– Jeg driver å skriver om den tiden nå.

– Gjør du?

– Ja, om dere to også. Hun lyste opp:

– Nei, det var spennende!

Jeg sa at jeg ikke visste når boken kom ut, holdt på med så mange bøker, – skal prøve å få den ut så fort som mulig, sa jeg for å glatte over.

– Gleder meg til å lese den, sa hun, – og jeg må nesten si ja til å kjøpe bøkene på grunn av bekjentskapet.

Så nå har jeg solgt to bøker, det dekker nesten det verkstedet skulle ha for tre muttere og 12 minutter. Kommer i null hvis Libris kjøper en bok. Men det er et fett. Dette viser jo viktigheten av å dra, om det så bare sitter én bok bak i bilen.

For jeg traff Vibeke og hun rekker tre tiår bakover – til Robert. Og til boken jeg skriver, om de som nå lever helt andre liv, eller er borte.