Fra en selvbiografisk roman jeg skriver på nå

Det begynte en solskinnsdag i mars 94, jeg satt på trikken på vei opp til mitt gamle bosted på det nedlagte tuberkulose-sanatoriet. Måtte sjekke posten, det kom knapt brev til Madserud Allé. Jeg tenkte først og fremst på diktene jeg sendte til Cappelens Signaler. Så håpet var at posten fortsatt kom på min gamle adresse. Den var min eneste sjanse, egentlig. Typisk meg å klamre meg til det umulige. Hva betydde det hvis det var avslag? Det betydde bare en ting: Da var den veien stengt. Den utveien jeg hadde ventet så lenge med - for hadde jeg ikke den, da hadde jeg ingenting i bakhånd. Diktene var redningsbøyen hvis malerkunsten feilet, og det gjorde den. Et mismot kom over meg. Jeg kikket ut vinduet med en kulde i mellomgulvet, trikken svingte snart opp mot Grefsen, foran meg lå Storokrysset. Ved sporet stod et metallrektangel med en bøyd kabel, det så ut som om den stod og pisset. Hvis jeg begynte å fotografer en gang, var det en ide.
     Jeg gikk av på det vante holdeplassen i bakken mot Kjelsås, låste meg inn den vante ytterdøren til hybelhuset og åpnet den gamle vante postkassen i gangen. Rotet frem et brev fra sossen og et fra Arbeidskontoret. Og det brevet der ... var det mitt? Jeg frøs til. På en grå stor konvolutt stod det navnet mitt og Cappelen Forlag. Jeg turte ikke å åpne, likevel uten at jeg visste det hadde jeg revet av toppen, trakk opp et ark, kjente et gufs av smerte, det måtte jo være et NEI.

Jeg måtte gå av trikken ved Sara, jeg kunne ikke sitte i ro. En glede jeg aldri hadde følt svulmet i meg, jo engang, en gang hadde kjent den gleden, det var når jeg trodde A K ville se meg igjen, det ville hun jo ikke, men det visste jeg ikke. Ja, som å få en stor forelskelse besvart var dette, og lim gjerne på en ekstra stjerne med triumf. Alle disse menneskene på gaten, de var det jo synd på, for ingen av dem, ingen i hele byen hadde det som meg, jeg hadde noe som ingen andre hadde. Jeg tumlet inn på den tyrkiske butikken i samme gate som Sara. Jeg tok opp arket igjen i smug bak en reol. Her stod det svart på hvitt, at alle de som så på meg som en talentløs klovn, alle de som sa at diktene mine ikke var noe som helst - de tok FEIL. Jeg strøk ut døren med en klase bananer og en pose olivener. Jeg ville helst juble og skrike og slenge armene i været og løpe vilt gjennom byen. Uansett hvor lenge jeg gikk rundt i sentrum og til sist opp til Maderud Allé, så ble jeg aldri sliten. Inne på hybelen gikk et støt av engstelse gjennom meg, det var giftig og vondt. En svak tanke som kom igjen og igjen, var nå blitt mye sterkere. Hva var det de skrev egentlig? Nei, det var umulig, de kunne ikke ha gjort en så stor feil, jeg rev opp arket, leste langsomt fra topp til bunn ...
    - NEEEEI!

    Jeg reiste meg og begynte å gå rundt på gulvet. Var det mulig? Jeg måtte kontakte forlaget i morgen.